Monsterpsycho
Taken from Under Dusken
De tre musketerer fra Norges definitivt mest bejublede rockeband skulle endelig
komme til hjembyen for å presentere materialet fra sitt nye album, Blissard. UD
´s representanter ankom Veita Scene med så store forventninger at vi måtte ha
med ryggsekk, så dette kunne bli bra. Det erfarne Trondheimsbandet
MonsterBlomster (med den geniale platetittelen ´Lisa gikk til Helvete ») sto på
for å varme opp et utålmodig publikum. Etter en rotete start fikk de etterhvert
endel tilskuere med på sin ikke uefne gitarpop. Ekstrapoeng for at de på
rockestjernemanér forklarte hva tekstene handlet om før hver låt. Den lille
køntri/bluegrass-snutten til slutt trekker også opp.
Så var det klart for bøgdas
store sønner, Motorpsychoene. Bent og Snah kommer rolig tuslene ut på scenen.
De første tonene av Watersound fra Timothy ´s Monster toner ut over det
fullpakkede lokalet. Gebhardt tar plass bak trommene, og vi er igang. Gutta er
redusert til trio, uten at det føltes som noe stort savn. Samplene er med, og Bents
bassriff fra helvetes innerste annaler kompenserer for et kompani av gitarister.
Andre låt er Starmelt (Sister Confusion??) fra 8 soothing..., men folk venter fortsatt. Så drar
psychoene i gang første-låta fra den nye plata, den poppete Sinful,Wind-borne.
Salen koker i fire takter, helt til forsterkeren til Bent tar opp konkurransen med
røykmaskina. ´Det e ´ sånn som skjer når du kjøpe AmpegÈ, klager han og så er
de i gang igjen. Men i dag kan vi tilgi ham for å stille urimelige krav til
bassforsterkeres svar på tungt artilleri. For Motorpsycho live har en autoritet,
selvsikkerhet og spilleglede som savner sidestykke i Norge. I tillegg er de så samspilte at de utfra fysiske lover burde ligge i en
liten våt klump midt på scenen. Vi snakker om et band som har tettere lys enn de fleste andre band har komp. Drug thing og
Nothing to say får fart på salen, deretter kommer en the Who-cover (Young Man ´s Blues?). Greener og the Void tar det hele
litt ned og retter oppmerksomheten mot videografikken som projiseres på lerret bak bandet. Under S.T.G., som trolig har
verdens mest harry biker-riff, tar Snah ´s forsterker kvelden og innhyller scenen i liflig silikonrøyk. Om ikke bandet gir alt, gjør
ihvertfall utstyret deres det. Først under siste ordinære låt, monumentale Plan #1, tar konserten ordentlig av.
Ekstranumre er
superpopsingelen Nerve Tattoo, her i en noe slapp versjon, ´s Numbness og til sist rolige Fool ´s Gold. Så var det slutt, og UD
´s medarbeidere vakler ut i snøen med heftig øresus og fårete smil. Uten ryggsekk. Ankepunkt? Gutta var for innadvendte. For
et så lydhørt og takknemlig publikum burde det være mulig å få mye mer liv i salen. Imidlertid er Motorpsycho kjent for å gjøre
som de vil, og det er vel derfor vi liker dem. Men hvem sa at mannen ikke kan synge?
Dj m