Concert review of the Rockefeller-gig / 1999-10-16 taken from the
Norwegian e-zine
(NETT)PULS, 1999.
|
|
|
MOTORPSYCHO:
Noe veldig nytt er på gang...? Foto: Knut Haugen |
|
Motorpsycho
Rockefeller, 16. oktober
Konsertmatiné med Motorpsycho for at også den yngre fansen skal kunne oppleve trønderne live er ingen dum idé i seg selv. Og selv om psychoene hanglet stygt flere ganger i oppstarten, hentet de seg elegant inn seinere i settet. Fra å være et svakere Motorpsycho enn noensinne, løftet de det til noe av det mest overveldende.
At Motorpsycho også tidligere har referert til 70-tallet er det liten tvil om, men på det instrumentale åpningsnummeret var det ikke den tyngre rocken fra den tid som skinte gjennom. Snarere den tidas jazz, og små deler acid. Bandet må ha vært sterkt preget av slik innflytelse i det siste, for også med dette greier de i stor grad å overbevise. Alt de tar i blir imidlertid ikke nødvendigvis til gull, selv om man ofte kan få inntrykk av det.
Den “eldre” slageren “Starmelt/Lovelight” ble framført slapt og uengasjert, totalt blottet for trøkk og entusiasme. De framsto som et falmet Motorpsycho, uten evnen til å skape engasjement. Uten at vedkommende skal ha skylden for konsertens svakere nummer, var ikke medbragte pianist/organist alltid så integrert i låtene som han burde vært. Til tider var ikke tangentene annet enn overflødig klunking uten naturlig plass i lydbildet. Når det derimot fungerte, som på den überflotte loungeversjonen av “All Is Loneliness”, var alt bare godt. (Hvem den innleide keyboardisten er? Vi snakker om Bård Slagsvold, bassisten i Tre Små Kinesere. Ingen ringere! -red.)
“Plan #1” (overveldende, jeg felte én tåre), “Kill Someday”, “Feel”, “Walking On The Water”, og selvfølgelig “Vortex Surfer” sto som de absolutte høydepunktene. Sammen med de nye låtene (som var altfor få), som spente fra instrumentaler til jazzinspirert symfonipop, var disse det som gjorde dette til en konsert å overvære.
Motorpsycho live er på den annen side alltid verdt å få med seg, selv om de denne gangen også viste seg fra svakere sider enn hva som mer eller mindre har vært standard tidligere. Tydelig er det i hvert fall at det nye albumet kommer til å vise dem fra en annen side enn vi har vært vant til. Som vi er spente, da gitt! Det kommer til neste år. Jeg gleder meg til år 2000.
Ruben Gran
