home

  [record reviews: aadap]




Motorpsycho: Angels And Daemons At Play

Anmeldelse av AADAP fra
BEAT 1 / 1997

Daemons? Joda, det er Motorpsycho - ingen tvil om det, og det er en sann fornoyelse å ha dem tilbake, snaut ett år etter utgivelsen av den veldreide Blissard. Norsk rock har knappest opplevd en album-trilogi lik Demon Box (1993), Timothy's Monster (1994) og Blissard (1996), og at tronder-kollektivet har stabilisert seg på et oppsiktsvekkende hoyt nivå er vel ingen i tvil om lenger.

Et av de mest positive trekkene ved Motorpsycho er at de stadig klarer å utfordre og engasjere, både gjennom å være musikalsk hogmeldte,og imponerende uforutsigbare. De har alltid hatt en egen evne til å overgå seg selv på den ene eller andre måten, og de har en forbloffende evne til å stadig vise nye sider ved seg selv. Motorpsycho er et band med svært vide musikalske referanserammer, og dette setter utvilsomt et sterkt preg på musikken de lager.

Angels & Daemons At Play er ikke noe unntak i så måte, men det er allikevel det forste albumet fra Motorpsycho, hvor jeg sitter igjen med en folelse av at de "bare" har gitt ut et nytt album - at de har gitt meg det jeg har forventet å få. Det er ikke snakk om noen stagnasjon, snarere at Motorpsycho begynner å ha en stadig mer imponerende fortid å konkurrere med, og et stadig storre forventningspress å forholde seg til.

Som Blissard bar bud om, ser de ut til å ville folge en noe lettere musikalsk linje, og totalinntrykket av Angels & Daemons At Play er at dette også er en pop-plate, om enn av den krevende og vanskelige sorten. Der Blissard var en forholdsvis stram og poengtert affære, er Angels & Daemons At Play mye losere i kantene, og ... ja - mer lekende. Det er en plate som er mer lik Demon Box, i den forstand at den oppsoker ekstremitetene i Motorpsychos musikalske rammeverk.

Det åpner nærmest i britpop-stil med den drommende "Sideway Spiral I" - en stemningssettende prolog som bare Motorpsycho kan gjore det. Den folges opp av en tung og svingende funky sak (i skrivende stund uten tittel), som sammen med to-tre andre låter ligger kloss opp til taktene fra Blissard. Det er nok i disse vi har de fremste "hit"-kandidatene på albumet. "Pills, Powders & Passion Plays" og "Stalemate" er popmusikk av litt mer eksperimentell karakter - den forste en stillfaren og listende psykedelisk pustepause, den andre en raritet med et stakkato tangentkomp.

Bare to stykker strekket seg mye over fem minutter, hvorav den korteste er en larmende brannutrykning av godt gammelt Motorpsycho-merke. Den andre er en oppvisning i hvordan man gjennomloper hele King Crimson-katalogen (vel, nesten ...) på 15 minutter, hvor Snah viser at det bor en liten - men stadig voksende - Robert Fripp i ham.

Albumet har en spilletid på like under timen, og kuriost nok avsluttes det med en låt kalt "Timothy's Monster", som setter et stoyende - nesten til det uutholdelige - punktum. En etterlevning fra albumet av samme navn, eller en låt om Timothy's Monster?

Angels & Daemons At Play byr nok ikke på like mye å hisse seg opp over som forgjengerne, men det er allikevel et fullblods Motorpsycho-album med en spennende blanding av det orefallende, det intrikate og det infernalske. Vi har tidligere omtalt Motorpsycho som norsk rocks nåtid og fremtid, og det er ingen ting ved Angels & Daemons At Play som eventuelt skulle rokke ved en slik oppfatning.

Trond M. Evensen