Anmeldelse av AADAP fra
DAGBLADET, 1997

Nå har aldri Motorpsycho gjort det enkelt, verken for seg selv eller lytteren. Det har hele tiden utforsket og utfordret progrock og eksperimentell pop. Trondheimsbandet har forkjærlighet for å gjemme utsøkte melodier i en mølje av obskure detaljer, sære innfall og uforutsigbare utfallø-øog det stereofile nok vil beskrive som dårlig lyd i en slett produksjon.
På «Angels and Daemons at Play» holder Motorpsycho stø kurs; det vil si at bandet er tro mot sin egen iboende galskap. Bent Sæther og co serverer også denne gangen grovkornet lydkollasj. Musikerne støyer like mye som de lar enkle og flotte melodier få leve et tilnærmet akustisk liv.
Motorpsycho pøser på med psykointrikate progrockinnslag, og i blant kan det virke som om bandet ikke helt klarer å styre sin hang til å eksperimentere, tåkelegge og tvære ut vridde temaer. Nå har riktig nok antydningens kunst aldri kjennetegnet progrocken, men så er Motorpsycho så mye mer enn prog. Albumet inneholder en mengde utspekulerte detaljer og klangbilder i «musikkmølja», som åpner seg etterhvert som låtene trer klarere fram.
Jeg liker «Angels and Daemons at Play» bedre enn det forrige studiofornemme Blissard;. Det ligner mer på det eksepsjonelle «Demon Box», men mangler litt av dets genuine låter. Motorpsycho viser likevel at det er landets mest spennendeø-øog at motorpsykling på holkeføre ikke er lett, men 100 prosent verd å bli med på.

Anders Grønneberg