Anmeldelse av AADAP fra
SPIRIT 2 / 97.
Tastaturhamring av Sigurd Tonna.

Karakter 5

Idét vi endelig har fått et band til å gi norsk popmusikk litt sårt tiltrengt glamour og showpreg (se et annet sted i bladet; Kåre & the Cavemen), kommer Motorpsycho med ny plate, som en påminnelse om at fedrelandet faktisk har hatt én gruppe med den kunstneriske fanen høyt hevet gjennom hele 90-tallet. Motorpsycho vil (i dobbel forstand av ordet) aldri bli popstjerner, me fortsette å spy ut plater med lavt budsjett, høy kvalitet og begrenset kommersielt potensiale. Det er like greit. Som vanlig er med Motorpsycho, inneholder Angels and Daemons at Play en helsikes masse labyrinter å gå seg vill i. Igrunnen er det bare ett å gjøre: Lene seg rolig tilbake og lytte, lytte, lytte. Bent, Snah og Gebhardt har tross alt brukt utrolig mye tid av livene sine til å kjempe seg gjennom timevis med vanskelig og obskur musikk, og da er det bare rett og rimelig at de forlanger det samme av sine lyttere.

Bandet nekter selv for at dette er en slags motreaksjon mot fjorårets mer sobre Blissard. Javel, men like fordømt føles det slik. Lydbildet er mildt sagt uvørent, og inneholder lydeksesser som overgår selv de slemmeste partiene fra Demon Box og Timothy's Monster: Sjekk prog-helvetet "Heartattack Mac", og bli skræmt!, som det heter der oppe. Ellers er det her masse motorpop, psykedelia og endog folkrock (hør n-y-d-e-l-i-g-e "Pills, Powder + Passionplays"). Det er desverre ingen hits à la "The Nerve Tattoo", men slike låter lager man uansett bare én av gjennom et liv. Strengt tatt er det vanskelig å finne noen rød tråd på Angels and Daemons at Play, men etter et tilstrekkelig antall i eller på spilleren (jepp, tilgjengelig på vinyl) etterlater den uansett et inntrykk som vanskelig lar seg blekne hen. Faktisk tror jeg det er nettop denne rastløsheten og mangelen på stram regi som gjør Motorpsycho til et spennende band å følge, uansett hvilken retning de velger å ta. De er velsignet med et unikt talent og en intuitiv forståelse for hva som er riktig og galt, og er som sådan ikke er i stand til å levere middelmådige plater. Her er nok et bevis.

Thomas Talseth