Anmeldelse av Blissard fra
ARBEIDERBLADET, 1996.

"Stereofidelity" stør det bak på coveret. Ikke Motorpsychos egen oppfinnelse, men like beskrivende for det. Produksjonsmessig er nemlig "Blissard" b†de lo-fi og hi-fi - innspilt analogt og mikset digitalt. For tiden finnes det ingen flottere rockelyd i Norge.

Etter seks år i bransjen driver medlemmene i Motorpsycho fortsatt og kaller seg slike ting som Snah. Like standhaftig har de beholdt den beromte anti-flink-attityden sin, selv om de for lengst har blitt steinbra til † spille. S†vel Bent Sæther og Gebhardt som nevnte Snah, tilhorer de mest kreative i Norge på sine instrumenter. Det er imidlertid kjemien som utgjor Motorpsycho s† unike, ikke bare i norsk, men også i internasjonal m†lestokk.

Kanskje hemmeligheten ligger i de mye omtalte platesamlingene deres? Trass i at smaken til Bent Sæther og Co. kan virke noe schizofren, har summen av sprikende influenser - kombinert med talent, selvfolgelig, gjort Motorpsycho til landets mest uforutsigelige og mangefasetterte band.

Noen av l†tene på "Blissars" vinner på knock-out i forste runde. Andre trenger et par gjennomhoringer for de fester seg skikkelig. Folk som synes musikk bor ha et mylder av detaljer vil nok frydes av dette albumet. Det stereofideliske soundet har til tider s† mange lag at 62 minutter er passe langt.

Stemningsmessig kan "Blissard" deles inn i forskjellige sider. De fem forste kuttene - pluss nummer sju, den geniale "S.T.G" - har en forrykende intensitet, omtrent som i blizzard (snostorm på norsk).

Metaforen bliss refererer til de mer euforiske kvalitetene som preger siste halvdel.

Mye tyder på at det er Motorpsychos tur i år.

Haakon Larsen