Anmeldelse av Blissard fra
BEAT 1 / 1996.

Jeg har tilbrakt en hel helg under dyna sammen med Motorpsycho, lutter øre med hodetelefoner. selv med alle klærne på ble jeg stadig rammet av feberaktige kuldegysninger. I første omgang var det åpningen av låta «Numbness» som fikk pelsen til å stritte. Måten instrumentene faller på plass er ytterst stimulerende. Dernest lot jeg meg særlig imponere av det lystige samspillet på «Sinful Windborne». Gitarene snakker sammen som to bestekamerater som ser hverandre igjen etter års atskillelse. Slik gikk det slag i slag.

Søndag ettermiddag var jeg en eneste stor lykkelig gås med nupper over hele kroppen. nesten. alt kan bli enda bedre. Også Blissard. For eksempel burde de gjort mer utav den akustiske «Fool's Gold», eller valgt et i utgangspunktet mer svingende spor blant alt det dempede mot slutten. Dessuten kunne enkelte kutt med fordel være mer komprimerte. På den annen side er det nettopp i de sinnrike mellomspillene, introene og outroene bandet gjerne er mest underholdende. Motorpsycho er utvilsomt tidenes norske rockgruppe. Men de gjør det ikke enkelt for seg selv. Både Demon Box og Timothy's Monster burde solgt til gull og trillet terninger til seks om trønderene hadde vist og begrense seg. Det skal noe til å holde fokus tvers igjennom doble og triple plater. Samtidig viser det at Motorpsycho alltid har vernet om sin egen selvråderett så det hvitner rundt knokene.

Med dette mener jeg ingenlunde at de har løsnet grepet om sine særegenheter denne gangen, ei heller at Blissard garanterer dem triumf verden over. Men sjansene bør være betydelig det siste.

Knut Bjørheim