Review of Blissard taken from the
Norwegian magazine
PANORAMA, 1996
Norwegian

MOTORPSYCHO
Blissard
Columbia, 1996

Jeg liker ikke å måtte innrømme det, men trønderne slår oss i rockens elitedivisjon, som i fotballens verden! I åresvis har våre erkefiender i vår erkefiendeby spadd opp det ene talentet etter det andre - det seg være musikk som fotball! Tidligere har DumDum Boys spilt skjortene av ting som Pogo Pops samtidig som Rosenborg rundspiller Brann på Stadion! Motorpsycho har nærmest klart å bli et slags Rosenborg i rockens Norge, mens vi har hatt Pogo Pops og Chocolate Overdose (f. eks.) som har vært som Brann - litt opp og litt ned - og litt til tider veldig ujevnt samspill! Vel og merke var Barbie Bones lokalisert her i byen, men Brann har også innimellom vunnet over Rosenborg.

Motorpsycho har liksom etablert seg på toppen av norsk "elite-rock" med sine tre siste studioalbum; Demon Box (1993), Timothy's Monster (1994) og nå med Blissard! Bandet er og blir bra, som alltid antatt på forhånd, mens det er like nervepirrende usikkert hver gang et bergensband kommer med noe nytt! Så mens vi venter på det nyeste utspillet fra Pogo Pops og Poor Rich Ones får vi leve med at trønderne leder også i denne serien!
Den absolutt utmerkede singelen The Nerve Tattoo har hele veien antydet at resten av Blissard også skulle bli bra, noe som herved bekreftes. Motorpsycho er et annerledes band, fordi de aldri kjører løpet sitt 100% safe. De faller ikke for fristelsen til å velge det enkleste ved å lage et mer kommersielt album denne gangen heller, og vinner stort på det. De har sakte men sikkert også fått seg et stadig større og trofast publikum, noe som de fortjener desto mer grunnet sine tunge veier til suksessen. Det eneste de har gjort enklere denne gangen, er å korte ned på albumets spilletid, som til tider kan ha blitt litt for mye av det gode på de foregående utgivelsene. Dermed får man en passelig lang spilletid som ender på 53 minutter og 13 sekunder, og denne gangen får jeg ikke følelsen av overdose etter endt gjennomspilling av platen.

Platen åpner med Sinful, Wild-Borne og du vet umiddelbart hvilket band du hører! Motorpsycho har klart kunststykket å etablere sin egen stil, uten å gjenta seg selv ved å lyde for likt på hver plate. Bandet består av fire talentfulle musikere som i kombinasjon har utviklet et utmerket rockeband, gjerne lokalisert i det halv-psykedeliske hjørnet! "Drug Thing" fortsetter i et forholdsvis raskt tempo, før Greener kommer og skiller seg litt ut med en roligere nedtoning. Den merkelige tittelen 's Numbness er spor nummer 4, som i løpet av de første sekundene lurer deg til å tro at sporet vil utvikle seg som en ... eh ... rom-odyssé, eller noe slikt! Men det blir med introen, låten er så absolutt noe helt annet! Så kommer vi til den o-store(!) The Nerve Tattoo, som allerede ser ut til å bli bandets første virkelige hit her i landet. Så fortjent, så fortjent - men klarer de å bli like store som Seigmen ble med Metropolis? Kanskje - kanskje ikke! Motorpsycho låter generelt sett fremdeles mer "utilgjengelig" for å oppnå det helt store publikummet - men undere har skjedd før! True Middle er platens første avbalanserte sak, selv om vi her er nærmere en rom-odyssé enn på 's Numbness, med dens "dokumentar"-preg og prog-rock tendenser. S. T. G., albumets lengste (09:45) er sporet som like gjerne kunne ha vært med på forgjengeren Timothy's Monster. Manmower og Fool's Gold heter de neste to perlene, og er platens mest tilgjengelige "ballader" som utmerket godt kan egne seg på radioen. Siste spor, instrumentalen Nathan Daniel's Tune From Hawaii blir en fin og rolig avslutning på Blissard, og er samtidig albumets virkelige rom-odyssé(!).

Alt i alt kan Blissard fortone seg som en litt ujevn plate, men nettopp det ujevne er også dets styrke! Du vet på en måte hva du får, men allikevel ikke, liksom!

Motorpsycho stadfester sin posisjon som "the next big thing" denne gangen også, og bør kunne innhente etpar nye fans også i år. Nå blir resten opp til plateselskap og bandets egen turnevirksomhet. Motorpsycho's nyeste album har blitt en veldig god plate, men mangler littegrann for å oppnå klassiker-status (som sist, og gangen før der, og gangen før der igjen, osv.). Sikkert er det ihvertfall at Blissard er en viktig plate for et av Norges aller heteste navn på 90-tallet, og anbefales for den som tør å satse på noe annet enn det man forventer å kunne høre på radio!

Paul Nordal