Anmeldelse av Blissard fra
VG, 1996-02-21.

Motorpsycho:
«Blissard»
(Columbia/Sony)
Rating: 4 / 6

Jeg våger påstanden; det finnes ikke et annet band i Norge i dag som kan ha et tilsvarende besettende driv som Motorpsycho. Men samtidig er schizofreni slett ikke sunt i lengden.

Kjemien og dynamikken mellom Bent, Gebhardt og Snah på «Blissard»s første halvdel mangler trolig sidestykke i norsk rockhistorie. Her går melodiene unna med et halsbrekkende trøkk og samspill, som tar pusten fra deg. Derimot blekner platens andre halvdel, både i kraft og musikalsk spenning.

For akkurat der røper Motorpsycho sitt blinde behov for uforutsigbarhet igjen. Der trønderne jabber til deg med et vedvarende adrenalinkick den første halvtimen, roes det hele fullstendig ned for å munne ut i knapt hørbar sjeleyoga mot slutten. Denne gangen fungerer det ikke. Gapet blir for stort.

Motorpsycho har perfeksjonert rockerne sine. «Sinful, Wind-Borne» er uimotståelig, «The Nerve Tattoo» likeså og «S.T.G.» er den beste Deep Purple-låten på tyve år, men helheten splintres av ambient-lydene på tampen. Dette er synd, fordi Motorpsycho mangler så lite på å levere den definitive norske rock-klassikeren.

På en annen side er det alltid slik vi har kjent Motorpsycho. Men kanskje er tiden inne for forandring. For nå er det nettopp uforutsigbarheten som er i ferd med å bli forutsigbar hos trønderne.

Neste gang vil vi ha et Motorpsycho-album med en helt klar og gjennomført rød tråd.

Stein Østbø