Review of Let Them Eat Cake from the
Norwegian newspaper
ADRESSEAVISEN, 2000-01-29.
Norwegian.
Motorpsycho:
Let Them Eat Cake (Sony)
Motorpsycho ser rødt, gjennom et varmt, boblende album, så pent og variert at det knapt er til å tro.
|
|
|
|
Motorpsycho blir rost opp i skyene
for sin nye cd. |
Det fins dårlige, halvgode, gode og svært gode plater. Motorpsycho har laget flere i sistnevnte kategori, men her tar de et steg videre. «Let Them Eat Cake» er nemlig noe så sjeldent som en begivenhet. Mer ambisiøs, variert, sprudlende velarrangert og grandios norsk rockplate er knapt laget. Her tar de den helt ut, gjenoppfinner seg selv og starter år 2000 med et knippe sanger som vil endre bildet av Motorpsycho for ganske mange. Her framstår de vekselvis med drag av pop, jazz , rock og psykedelia med en leken, men gjennomarrangert musikalitet som gjør plata til en grenseløs triumf og en triumf over grensene.
Det er mange mulige innfallsvinkler til denne plata. Nær sagt som vanlig hos Motorpsycho er det ekko av store platesamlinger og nysgjerrig utforsking av et vidt spekter impulser. «Get som weed and chill out to Pink Floyd» synges det kledelig i åpningssporet, mens andre sanger gir assosiasjoner mellom Beach Boys og Miles Davis/Gil Evans. Strykere og blåsere gir flere av sangene et luftig løft. Ikke som tidsriktig pynt, men i spenstige arrangement som gir flere av sangene en helt egen karakter. At de fire første sangene låter som fire forskjellige band, sier noe om spennet som bandet etterhvert behersker.
Nær sagt som vanlig har Kim Hiortøy laget omslaget. Det er sjeldent fargesterkt til Motorpsycho å være, selv om det strengt tatt bare er rødt. Musikalsk er «Let Them Eat Cake» uten tvil bandets mest fargerike og varme plate. Mens de tidligere har levert til tider gnistrende, alternativ rock i svart-hvitt og grått, spraker det av farveglede her. De synger også bedre enn noen gang. Hør på koringen i «Big Surprise», trombonen og orgelet i «Walkin' With J.» eller gitaren i «My Best Friend» og hør på det enda en gang og det er lett å fastslå at Motorpsycho har laget et album uten like. Samtidig er det visse linjer mot annen stortenkt og stort gjennomført musikk fra senere tid. Du kan si 1998: Mercury Rev, 1999: The Flaming Lips og 2000: Motorpsycho eller bare fastslå at «Let Them Eat Cake» er ei plate så variert og god at det knapt er til å tro.
Terje Eidsvåg
