Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Review of Let Them Eat Cake from the
Norwegian newspaper
AFTENPOSTEN, 2000-01-28.
Norwegian.

Trondheimsbandet Motorpsycho går kontant til verks på sitt niende album: Harmdirrende cello-strenger sparker albumet i gang.

CD: MOTORPSYCHO
Let Them Eat Cake

Trondheimsbandet Motorpsycho går kontant til verks på sitt niende album: Harmdirrende cello-strenger sparker albumet i gang. Men etter få sekunder åpenbarer en ny og lysere side seg - traktor-bassen til tross. Motorpsycho anno 2000 pirrer pop-nerven mer enn noe annet. Prøv den frekt fengende "Walkin' With J" hvis du tviler. Åpningskuttet er en "alt i ett"-sang som stadig skifter musikalsk drakt uten å miste personligheten. Først søt pop og strykere, så raffe blåseriff, før drømmende gitarplukk overtar. Deretter forvandles det hele til en var vise, før sangen sendes ut i en rastløs minisymfoni. At de får det hele til å fremstå som fengende og umiddelbar popmusikk, viser hvilket imponerende grep trønderne har - når de vil.

For Motorpsycho har ikke alltid vært like fokusert som på "Let Them Eat Cake". Noen av oss synes de av og til har en tendens til å gå seg bort i en musikalsk tåkeheim. Men her finnes ikke spor av Hawkwind-surr eller rockegrums ass la Grand Funk Railroad.

Bandets styrke har alltid vært en selvfølgelig fordomsfrihet. Denne ressursen utnyttes også effektivt her. Den lystige og jazz-inspirerte instrumentalen "Whip That Ghost", der herlige cymbaler virrer lykkelig av sted, er albumets smilehull. Platens hvileskjær er "Stained Glass", som lister seg stilt på akustisk tå.

"The Other Fool" inneholder en linje om å slappe av til Pink Floyd. "Never Let You Out" viser at dette ikke er en tilfeldighet. Sangen er et nikk til det britiske bandets tidvis geniale psykedeliske pop fra 1960-tallet. Platen henter også atmosfærisk næring fra 1970-tallets mer "symfoniske" Pink Floyd. Kanskje aller mest i avslutningslåten "30/30". Men Motorpsycho fremstår aldri som kopimaskin.

Lyden, fremstilt i Motorpsycho og Death Prods laboratorium, er frisk og tilstedeværende. En lang rekke gjestemusikere, som kineser Baard Slagsvold, jazz-trompetist Arve Hendriksen og trommemaskinist Deathprod, gir lekre bidrag, uten at det dynges på for mye.

Albumet er befriende kort, omtrent 45 minutter. CD'er har plass til dobbelt så mye musikk som de gamle LP'ene. Artister tvinges ikke lenger til å trimme bort daukjøttet. Også Motorpsycho har syndet. Men ikke her. "Let Them Eat Cake" etterlater deg ikke overmett. Det går ikke lang tid før lysten på en ny porsjon melder seg.

Asbjørn Bakke


[record reviews: let them eat cake]
	Vellykket popflørt fra gamle hardrockere Review of Let Them Eat Cake from the Norwegian newspaper AFTENPOSTEN, 2000-01-28. Norwegian. Trondheimsbandet Motorpsycho går kontant til verks på sitt niende album: Harmdirrende cello-strenger sparker albumet i gang. CD: MOTORPSYCHO Let Them Eat Cake Trondheimsbandet Motorpsycho går kontant til verks på sitt niende album: Harmdirrende cello-strenger sparker albumet i gang. Men etter få sekunder åpenbarer en ny og lysere side seg - traktor-bassen til tross. Motorpsycho anno 2000 pirrer pop-nerven mer enn noe annet. Prøv den frekt fengende "Walkin' With J" hvis du tviler. Åpningskuttet er en "alt i ett"-sang som stadig skifter musikalsk drakt uten å miste personligheten. Først søt pop og strykere, så raffe blåseriff, før drømmende gitarplukk overtar. Deretter forvandles det hele til en var vise, før sangen sendes ut i en rastløs minisymfoni. At de får det hele til å fremstå som fengende og umiddelbar popmusikk, viser hvilket imponerende grep trønderne har - når de vil. For Motorpsycho har ikke alltid vært like fokusert som på "Let Them Eat Cake". Noen av oss synes de av og til har en tendens til å gå seg bort i en musikalsk tåkeheim. Men her finnes ikke spor av Hawkwind-surr eller rockegrums ass la Grand Funk Railroad. Bandets styrke har alltid vært en selvfølgelig fordomsfrihet. Denne ressursen utnyttes også effektivt her. Den lystige og jazz-inspirerte instrumentalen "Whip That Ghost", der herlige cymbaler virrer lykkelig av sted, er albumets smilehull. Platens hvileskjær er "Stained Glass", som lister seg stilt på akustisk tå. "The Other Fool" inneholder en linje om å slappe av til Pink Floyd. "Never Let You Out" viser at dette ikke er en tilfeldighet. Sangen er et nikk til det britiske bandets tidvis geniale psykedeliske pop fra 1960-tallet. Platen henter også atmosfærisk næring fra 1970-tallets mer "symfoniske" Pink Floyd. Kanskje aller mest i avslutningslåten "30/30". Men Motorpsycho fremstår aldri som kopimaskin. Lyden, fremstilt i Motorpsycho og Death Prods laboratorium, er frisk og tilstedeværende. En lang rekke gjestemusikere, som kineser Baard Slagsvold, jazz-trompetist Arve Hendriksen og trommemaskinist Deathprod, gir lekre bidrag, uten at det dynges på for mye. Albumet er befriende kort, omtrent 45 minutter. CD'er har plass til dobbelt så mye musikk som de gamle LP'ene. Artister tvinges ikke lenger til å trimme bort daukjøttet. Også Motorpsycho har syndet. Men ikke her. "Let Them Eat Cake" etterlater deg ikke overmett. Det går ikke lang tid før lysten på en ny porsjon melder seg. Asbjørn Bakke Back to the Record Reviews page...