Motorpsycho
Let Them Eat Cake
Sony

Ni låter på drøyt 45 minutter til sammen er uvanlig lite kost for den midlere psychonaut, og en kan lure på om influensaen har herjet ekstra kraftig i lengre perioder med denne normalt überkreative gjengen. Jepp, vi er blitt bortskjemte av de kvanta dette overflødighetshornet fra Trondheim har kastet ut mot ukelønna vår, med en sjeldent tungtveiende kvalitetsgaranti.

Spennende er det derfor at de nå har lettet grundig på trykket. Rykter om at bandet har tvunget seg selv til å spille "lett" bekreftes langt på vei av en neddempet produksjon, der tidligere buldrebasser og tunge trommefundament er erstattet av et nesten lounge-aktig komp, og crispe clean-gitarer. Baard Slagsvold fra Tre Små Kinesere har arrangert korresponderende messingblås og stryk, og ikke minst lirket ut nydelige jazztriks fra pianoet. Temaer og arangement sender tanker via Cardigans ("Emmerdale", '94) mot en slags forankring i 70- (og til dels 60-) talls lettvekterpop/rock med islag av sløy jazz-feeling. Veit ikke om det er av det gode at assosiasjonene strekker seg mot Kringkastingsorkesteret, lørdagskveld og prime- time i Store Studio 1976, men 20 runder til i spilleren kan avgjøre (de kan være seige i avtrekkeren, dissa gutta). Vi går i detalj: "The Other Fool" er en glimrende kontant og disiplinert poplåt av beste Sæther-merke. Snahs overlekre "Upstairs-Downstairs" er en foreløpig og like gledelig som overraskende favoritt i all sin seige instrumentale utfoldelse. "Big Surprise" er skivas frekkas og i mine ører skivas mest overflødige da det er en ren blåkopi av Brian Wilsons mid-60 genistreker. "Walkin' With J." og "Never Let You Out" takter til smårock vekkes etter noen runder, men skaller aldri i taket. Instrumentalen "Whip That Ghost" derimot låter vellykket "Psychoshadows", og viser nok en gang at disse gutta puster gode melodilinjer. Deretter glir "Let Them˜" over i en noe ubehagelig lavmælt og jevn modus som gudskjelov avbrytes av det avsluttende sporet "30/30". Vi er plutselig tilbake i år 2000 og lyden av samtid låter (dessverre) befriende etter de foregående 38 minuttene i siste halvdel av forrige århundre.

Psychos mest homogene plate siden "Blissard" i ’96 og garantert deres roligste til nå, men ikke deres mest kvalitetsmessig jevne og tilgjengelige. Men, for all del; moroa fortsetter på de rette sporene og vi takker!

Øyvind Adde