Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Review of Let Them Eat Cake taken from the
Norwegian magazine
BEAT, February 2000.
Norwegian. Transcribed and sent in by Trond Brandal.

Motorpsycho
Let them eat Cake
Columbia/Sony

Motorpsycho har åpenbart en helt egen definisjon av søtsaker. Som tittelen på Motorpsychos første plate i et nytt årtusen signaliserer, er dette oppfattet av trøndertrioen som lettfordøyelig føde. Dem om det. Man kan jo saktens si at det kan være ønskelig med variasjon i kostholdet etter at Motorpsycho prøvde å spille på radiolytterne skjørbuk ved NRK P3s 24-timers maraton av «Vortex Surfer» ved årsskiftet.

Men denne gang har altså Motorpsycho lagt det meste av støyen igjen utenfor laserspeilet. Resultatet burde åpne for en større, eller i hvert fall annerledes lytterskare. Det skal bli spennende å se om så skjer. Jeg holder trioen mistenkt for å være mindre opptatt av det aspektet.

På Let Them Eat Cake serverer Motorpsycho musikk som befinner seg i et spenn mellom sofostikert engelsk artrock i rett nedadstigende ledd fra XTC og jazzfarget sørstatsrock a la klassisk Allman Brothers (Hvor Santana kommer inn i bildet, slik en Dagblad-journalist hevdet, er hinsides denne anmelder). Et spenn som jo i hvert fall på papiret nærmest låter umulig. Men det er altså her Motorpsychos ikonoklastiske posisjon og evner kommer inn. Dette virker allikevel, rett og slett fordi Motorpsycho vil at det skal virke.

Åpneren «The Other Fool» slår umiddelbart knock out med sitt autoritære strykearrangement, og signaliserer utvetydig at vi har med et svært høyt ambisjonsnivå å gjøre. Etter hvert springer det musikalske godbiter inn fra høyre og venstre, musikkstykker, faktisk i støre grad enn låter i klassisk popforstand. Således er den utilslørte Allman Brothers-hyllesten «Whip That Ghost», med undertittel «Song For A Bro», en variasjon (i klassisk terminologi) over «Whipping Post». Altså ikke en cover i konvensjonell forstand. På «My Best Friend» lukter de på Greatful Dead i anslaget - sjekk bass og trommer - med et resultat som lett kunne vekke nysgjerrigheten til verdens Dead Heads.

Motorpsycho har som kjent opparbeidet seg en enestående posisjon både i Norge og på kontinentet. Det blir stadig tydeligere at bandet har et STORT prosjekt på gang. Går det an å bygge om Grotten til tre leiligheter?

Tom Skjeklesæther


[record reviews: let them eat cake]
	Motorpsycho: Let Them Eat Cake Review of Let Them Eat Cake taken from the Norwegian magazine BEAT, February 2000. Norwegian. Transcribed and sent in by Trond Brandal. Motorpsycho Let them eat Cake Columbia/Sony Motorpsycho har åpenbart en helt egen definisjon av søtsaker. Som tittelen på Motorpsychos første plate i et nytt årtusen signaliserer, er dette oppfattet av trøndertrioen som lettfordøyelig føde. Dem om det. Man kan jo saktens si at det kan være ønskelig med variasjon i kostholdet etter at Motorpsycho prøvde å spille på radiolytterne skjørbuk ved NRK P3s 24-timers maraton av «Vortex Surfer» ved årsskiftet. Men denne gang har altså Motorpsycho lagt det meste av støyen igjen utenfor laserspeilet. Resultatet burde åpne for en større, eller i hvert fall annerledes lytterskare. Det skal bli spennende å se om så skjer. Jeg holder trioen mistenkt for å være mindre opptatt av det aspektet. På Let Them Eat Cake serverer Motorpsycho musikk som befinner seg i et spenn mellom sofostikert engelsk artrock i rett nedadstigende ledd fra XTC og jazzfarget sørstatsrock a la klassisk Allman Brothers (Hvor Santana kommer inn i bildet, slik en Dagblad-journalist hevdet, er hinsides denne anmelder). Et spenn som jo i hvert fall på papiret nærmest låter umulig. Men det er altså her Motorpsychos ikonoklastiske posisjon og evner kommer inn. Dette virker allikevel, rett og slett fordi Motorpsycho vil at det skal virke. Åpneren «The Other Fool» slår umiddelbart knock out med sitt autoritære strykearrangement, og signaliserer utvetydig at vi har med et svært høyt ambisjonsnivå å gjøre. Etter hvert springer det musikalske godbiter inn fra høyre og venstre, musikkstykker, faktisk i støre grad enn låter i klassisk popforstand. Således er den utilslørte Allman Brothers-hyllesten «Whip That Ghost», med undertittel «Song For A Bro», en variasjon (i klassisk terminologi) over «Whipping Post». Altså ikke en cover i konvensjonell forstand. På «My Best Friend» lukter de på Greatful Dead i anslaget - sjekk bass og trommer - med et resultat som lett kunne vekke nysgjerrigheten til verdens Dead Heads. Motorpsycho har som kjent opparbeidet seg en enestående posisjon både i Norge og på kontinentet. Det blir stadig tydeligere at bandet har et STORT prosjekt på gang. Går det an å bygge om Grotten til tre leiligheter? Tom Skjeklesæther Back to the Record Reviews page...