Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Review of Let Them Eat Cake from the
Norwegian newspaper
DAGENS NÆRINGSLIV, 2000-01-29.
Norwegian. Transcribed by Trond Brandal and Paul Caspers.

Motorpsycho
«Let Them Eat Cake»
Columbia/Sony Music

Motorpsycho bruker ikke lenger et kvarter på å komme til poenget. Trønderne har istedet begynt å lage psykedelisk pop av beste merke.

Med «Let Them Eat Cake» presenterer Motorpsycho seg som et av Norges ypperste pop-orkestre, kanskje det ypperste akkurat nå. Og det kommer fra en som aldri før helt har skjønt anmelderkollegenes samstemte superlativdryss. Motorpsycho startet opp som et intetsigende hardrock-band fra Trondheim. De slo gjennom med utflytende episk angst på «Demon Box» (1993), ihvertfall hos slike som gjerne liker utflytende episk angst, spesielt når de får anledning til å kjøpe den i begrenset opplag på lp. På dobbel-lp, til og med.

Fete arrangementer. To utgivelser senere viser Motorpsycho at det kanskje er de andre anmelderne som har rett. Det må ha vært noe med Motorpsycho, ingen lager plutselig et slikt mesterverk som «Let Them Eat Cake».

Den viktigste forandringen fra tidligere er at Motorpsycho har klart å begrense seg. Heldigvis har de forkastet det episke uttrykket, og begynt å lage psykedelia-pop i konsentrert form.

Strykearrangementet på åpningskuttet er like imponerende som blåserarrangementet på kutt to. Der mange bruker blåser- og strykerarrangementene til å understreke, nærmest forenkle de (ofte) allerede enkle sinnsstemninger popkomponisten har søkt å skape, lykkes Motorpsycho i å la arrangementene skape finstemte og utfyllende nyanser som gir sangene et driv og en dynamikk som er sjelden å høre. Motorpsycho beviser at musikalsk lek gjerne kommer tydeligst frem i de strengeste arrangementer, noe Frank Zappa tidvis var et godt eksempel på.

Den dynamikken som høres i de enkelte sangene, forsterkes av spennet mellom de ulike sangene. «Big Surprise» er en pop-perle i Beach Boys-stil, «Walking With J.» er hard funk og på instrumentalen «Whip That Ghost» har The Shadows begynt å spille jazz. Likevel blir aldri spennet til sprik, til det er Motorpsycho for umiskjennelig Motorpsycho. Og det er skrevet i absolutt beste mening.

Jens M. Johansson


[record reviews: let them eat cake]
	Karsk med no' godt i Review of Let Them Eat Cake from the Norwegian newspaper DAGENS NÆRINGSLIV, 2000-01-29. Norwegian. Transcribed by Trond Brandal and Paul Caspers. Motorpsycho «Let Them Eat Cake» Columbia/Sony Music Motorpsycho bruker ikke lenger et kvarter på å komme til poenget. Trønderne har istedet begynt å lage psykedelisk pop av beste merke. Med «Let Them Eat Cake» presenterer Motorpsycho seg som et av Norges ypperste pop-orkestre, kanskje det ypperste akkurat nå. Og det kommer fra en som aldri før helt har skjønt anmelderkollegenes samstemte superlativdryss. Motorpsycho startet opp som et intetsigende hardrock-band fra Trondheim. De slo gjennom med utflytende episk angst på «Demon Box» (1993), ihvertfall hos slike som gjerne liker utflytende episk angst, spesielt når de får anledning til å kjøpe den i begrenset opplag på lp. På dobbel-lp, til og med. Fete arrangementer. To utgivelser senere viser Motorpsycho at det kanskje er de andre anmelderne som har rett. Det må ha vært noe med Motorpsycho, ingen lager plutselig et slikt mesterverk som «Let Them Eat Cake». Den viktigste forandringen fra tidligere er at Motorpsycho har klart å begrense seg. Heldigvis har de forkastet det episke uttrykket, og begynt å lage psykedelia-pop i konsentrert form. Strykearrangementet på åpningskuttet er like imponerende som blåserarrangementet på kutt to. Der mange bruker blåser- og strykerarrangementene til å understreke, nærmest forenkle de (ofte) allerede enkle sinnsstemninger popkomponisten har søkt å skape, lykkes Motorpsycho i å la arrangementene skape finstemte og utfyllende nyanser som gir sangene et driv og en dynamikk som er sjelden å høre. Motorpsycho beviser at musikalsk lek gjerne kommer tydeligst frem i de strengeste arrangementer, noe Frank Zappa tidvis var et godt eksempel på. Den dynamikken som høres i de enkelte sangene, forsterkes av spennet mellom de ulike sangene. «Big Surprise» er en pop-perle i Beach Boys-stil, «Walking With J.» er hard funk og på instrumentalen «Whip That Ghost» har The Shadows begynt å spille jazz. Likevel blir aldri spennet til sprik, til det er Motorpsycho for umiskjennelig Motorpsycho. Og det er skrevet i absolutt beste mening. Jens M. Johansson Back to the Record Reviews page...