Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Motorpsycho er gjennomgående seg sjøl, men de har fått en ytterst viktig tilvekst. Mannen spiller til daglig ståbass, og du har vært vant til å finne ham i Tre Små Kinesere. De som har lest PULS en stund er nok klar over det, men aldri har den teoretisk lærde Baard Slagsvold kommet så godt til syne. Han spiller piano på tre spor, men hans viktigste rolle hos Motorpsycho er arrangørens.

Slagsvold er så til fingerspissene bra! Alt han foretar seg i denne omgang er genialt, men spesielt handler det nok om "Upstairs-Downstairs". Det er vitterlig Ryans låt, men i dette tilfellet går det på alvor an å snakke om at uten arrangementet... Måten Slagsvold trer strykere og blåsere i hverandre er hinsides. Slik skal det gjøres, om man skal finne på noe nytt - drøyt 30 år etter at George Martin og Paul McCartney dro London-symfonikerne i studio. Kanskje ikke så merkelig at de ikke kunne motstå fristelsen til å legge på et Beach Boys-arrangement i koret?

Skiva innledes forresten av strykekvartetten Strings Unlimited. De får følge av Motorpsycho, etter et par minutter av tre blåsere - for så å forbli komp for en nærmest Shadowslignende, syltynn gitarsolo. Når vi så kommer til kutt 4, "Walkin' With J", er bare trombonen beholdt av de "utenforstående", mens Slagsvold er med på et uhyre kledelig Fender Rhodes. I påfølgende "Never Let You Out" er vi over i avansert prog-rock, slik Gentle Giant stelte med en mannsalder tilbake i tid.

Kom ikke her og beskyld Motorpsycho for ikke å teste nye konstellasjoner!

Men eksperimentering gjør jo ikke susen, i hvert fall ikke aleine. Utlagt: Holder låtene? Om de gjør! Jeg medgir at jeg syns "Let Them Eat Cake" er en komposisjons-triumf fra ende til annen, men kanskje liker jeg den vâre "Stained Glass" aller best? Med et waldhorn i skoggrensa...?

Det hele avsluttes med et sju minutter langt verk i grenselandet pop/rock/samtidsmusikk - og vi sitter igjen med et album som formelig oser cred & kvalitet.

Psychonauts rule!

Arild Rønsen


[record reviews: let them eat cake]
	Motorpsycho: Let Them Eat Cake Review of Let Them Eat Cake taken from the Norwegian e-zine PULS, February 2000. Norwegian. Found at the puls-site. Motorpsycho Let Them Eat Cake Columbia / Sony Music Om jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg tippa "Big Surprise" var førstesingel fra det nye Eels-albumet. For øvrig behøver du ikke legge ufornuftig stor vekt på alt du har lest om at Motorpsycho har blitt pop. Motorpsycho er gjennomgående seg sjøl, men de har fått en ytterst viktig tilvekst. Mannen spiller til daglig ståbass, og du har vært vant til å finne ham i Tre Små Kinesere. De som har lest PULS en stund er nok klar over det, men aldri har den teoretisk lærde Baard Slagsvold kommet så godt til syne. Han spiller piano på tre spor, men hans viktigste rolle hos Motorpsycho er arrangørens. Slagsvold er så til fingerspissene bra! Alt han foretar seg i denne omgang er genialt, men spesielt handler det nok om "Upstairs-Downstairs". Det er vitterlig Ryans låt, men i dette tilfellet går det på alvor an å snakke om at uten arrangementet... Måten Slagsvold trer strykere og blåsere i hverandre er hinsides. Slik skal det gjøres, om man skal finne på noe nytt - drøyt 30 år etter at George Martin og Paul McCartney dro London-symfonikerne i studio. Kanskje ikke så merkelig at de ikke kunne motstå fristelsen til å legge på et Beach Boys-arrangement i koret? Skiva innledes forresten av strykekvartetten Strings Unlimited. De får følge av Motorpsycho, etter et par minutter av tre blåsere - for så å forbli komp for en nærmest Shadowslignende, syltynn gitarsolo. Når vi så kommer til kutt 4, "Walkin' With J", er bare trombonen beholdt av de "utenforstående", mens Slagsvold er med på et uhyre kledelig Fender Rhodes. I påfølgende "Never Let You Out" er vi over i avansert prog-rock, slik Gentle Giant stelte med en mannsalder tilbake i tid. Kom ikke her og beskyld Motorpsycho for ikke å teste nye konstellasjoner! Men eksperimentering gjør jo ikke susen, i hvert fall ikke aleine. Utlagt: Holder låtene? Om de gjør! Jeg medgir at jeg syns "Let Them Eat Cake" er en komposisjons-triumf fra ende til annen, men kanskje liker jeg den vâre "Stained Glass" aller best? Med et waldhorn i skoggrensa...? Det hele avsluttes med et sju minutter langt verk i grenselandet pop/rock/samtidsmusikk - og vi sitter igjen med et album som formelig oser cred & kvalitet. Psychonauts rule! Arild Rønsen Back to the Record Reviews page...