Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Fyttigrisen! Jeg hadde ikke trodd at trøndertrioen skulle greie å bedøve meg med nok et mesterverk. Det er liksom ikke lov å forvente det av et band som holdt det gående siden slutten av åttitallet, og som allerede har to-tre klassiker-album på samvittigheten, blant annet «Demon-Box» (1993) og «Timothy's Monster» (1994).

Men «Let Them Eat Cake» er bare helt fantastisk bra. Bandet beveger seg videre framover uten å miste kontakten med seg selv og sitt særpreg. Det ligger naturligvis masse hardt arbeid bak bandets åttende album (alt etter hvordan en regner), men det høres ikke slik ut: «Let Them Eat Cake» lyder uforskammet lekent og friskt. Nesten alle de ni låtene bærer i seg store doser rockmagi. Det er med Motorpsycho som med Morten Abel: Som eksotiske utkant-tingelinger dukker de opp og strør raust med gullstøv ut over albumene sine. Det er bare å bøye seg i dette gullstøvet og mumle «takk! takk!» og be en stille bønn om at de må få beholde talentet en stund til.

«Let Them Eat Cake» er Motorpsychos mest neddempete album til nå. Bandet orienterer seg denne gang i retning av progrocken, strandpopen, motorrocken og brassen. Det er mye blås på platen, slik blås du blir deilig i toppen av, men som ennå ikke er ulovlig å bruke. «Upstairs-Downstairs» er en slik deilig blåspoplåt. Samtidig bærer den i seg det beste av den følsomme intensitet rocken har å by på. Og så det monumentale åpningssporet: «The Other Fool» innledes med heftig kopulering mellom Bent Sæthers bass og duoen Kristin Skjølaas og Kristin Karlssons fioliner. Det hele ender i et gedigent progrockklimaks med utløsning i form av nervedirrende, glassklar syttitallsgitarsolo signert Hans M. Ryan. Hva annet kan du gjøre enn fornøyd å stønne fram «ja, ja, JA...!»

Skal vi også nevne at «Big Surprise» er Beach Boys for et nytt årtusen komplett med refreng og sukkersøtt strø på toppen, og at «Never Let You Out» er den perfekte Syd Barrett-pastisj samtidig som den er Motorpsycho tvers gjennom. Og la oss også ta med at «Stained Glass» er en av bandets skjøreste og fineste ballader noensinne. Tro ikke at Motorpsycho-guttene er hardhudete og følelsesløse rockmonstre. På overflaten kan det kanskje innimellom virke slik, men i nesten hver eneste låt pipler det fram følsom musikalsk originalitet.

Og tro heller ikke at Motorpsycho nå selger ut og byr seg fram som kommersiell søtvare. Piggene og mothakene i musikken er der fortsatt. Bandet kjører sitt løp, uavhengig av rådende trender, slik de alltid gjort og antagelig alltid kommer til å gjøre. Og du kjenner dem igjen på Bent Sæthers karakteristiske bass.

25. mars spiller Motorpsycho i Folken. Gled eder, folkens!

Kjetil Wold


[record reviews: let them eat cake]
	Motoren går og går Review of Let Them Eat Cake taken from the Norwegian newspaper STAVANGER AFTENBLAD, 2000-02-01. Norwegian. Found at the stavanger aftenblad-site. Motorpsycho Let Them Eat Cake (Columbia) Spilletid: 45.36 min. Produsert av Motorpsycho og Deathprod Ja da, la dem ete kake til de bli kremgule i trynet. Jeg gidder ikke. Jeg tar meg heller noen fete stykker Motorpsycho. Fyttigrisen! Jeg hadde ikke trodd at trøndertrioen skulle greie å bedøve meg med nok et mesterverk. Det er liksom ikke lov å forvente det av et band som holdt det gående siden slutten av åttitallet, og som allerede har to-tre klassiker-album på samvittigheten, blant annet «Demon-Box» (1993) og «Timothy's Monster» (1994). Men «Let Them Eat Cake» er bare helt fantastisk bra. Bandet beveger seg videre framover uten å miste kontakten med seg selv og sitt særpreg. Det ligger naturligvis masse hardt arbeid bak bandets åttende album (alt etter hvordan en regner), men det høres ikke slik ut: «Let Them Eat Cake» lyder uforskammet lekent og friskt. Nesten alle de ni låtene bærer i seg store doser rockmagi. Det er med Motorpsycho som med Morten Abel: Som eksotiske utkant-tingelinger dukker de opp og strør raust med gullstøv ut over albumene sine. Det er bare å bøye seg i dette gullstøvet og mumle «takk! takk!» og be en stille bønn om at de må få beholde talentet en stund til. «Let Them Eat Cake» er Motorpsychos mest neddempete album til nå. Bandet orienterer seg denne gang i retning av progrocken, strandpopen, motorrocken og brassen. Det er mye blås på platen, slik blås du blir deilig i toppen av, men som ennå ikke er ulovlig å bruke. «Upstairs-Downstairs» er en slik deilig blåspoplåt. Samtidig bærer den i seg det beste av den følsomme intensitet rocken har å by på. Og så det monumentale åpningssporet: «The Other Fool» innledes med heftig kopulering mellom Bent Sæthers bass og duoen Kristin Skjølaas og Kristin Karlssons fioliner. Det hele ender i et gedigent progrockklimaks med utløsning i form av nervedirrende, glassklar syttitallsgitarsolo signert Hans M. Ryan. Hva annet kan du gjøre enn fornøyd å stønne fram «ja, ja, JA...!» Skal vi også nevne at «Big Surprise» er Beach Boys for et nytt årtusen komplett med refreng og sukkersøtt strø på toppen, og at «Never Let You Out» er den perfekte Syd Barrett-pastisj samtidig som den er Motorpsycho tvers gjennom. Og la oss også ta med at «Stained Glass» er en av bandets skjøreste og fineste ballader noensinne. Tro ikke at Motorpsycho-guttene er hardhudete og følelsesløse rockmonstre. På overflaten kan det kanskje innimellom virke slik, men i nesten hver eneste låt pipler det fram følsom musikalsk originalitet. Og tro heller ikke at Motorpsycho nå selger ut og byr seg fram som kommersiell søtvare. Piggene og mothakene i musikken er der fortsatt. Bandet kjører sitt løp, uavhengig av rådende trender, slik de alltid gjort og antagelig alltid kommer til å gjøre. Og du kjenner dem igjen på Bent Sæthers karakteristiske bass. 25. mars spiller Motorpsycho i Folken. Gled eder, folkens! Kjetil Wold Back to the Record Reviews page...