Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

«It's a Love Cult» høres ut som Motorpsychos kjærlighetsbarn. Her er få klatrevegger av råmetall, ingen dronende og kakofoniske elver av lyd som lytteren kan kaste seg ut i. Knapt nok et eneste primalskrik, om man da ser bort fra «Custer's Last Stand (One More Deamon)» – en åpenbar referanse til plata «Angels And Deamons At Play». Derimot er «It's A Love Cult» en pophyllest til kjærligheten og til den enkle låtskriverkunsten, det vil si den som høres såre enkel ut, men som bare er mulig å få til gjennom knallhard jobbing og innsikt i egne visjoner.

Denne plata er så gjennomført umiddelbar og troverdig at flere tanker melder seg. For det første bør noen snart sørge for at Motorpsycho blir en egen post på Statsbudsjettet. Ikke for at de skal bli mette av dage, men for at de kan legge ut på en foredragsturné blant Norges håpefulle musikkspirer som sårt trenger råd og veiledning i «hvordan overleve i rockenorge uten å gå på akkord med seg selv».
For det andre er låtene små frittstående verk som til sammen utgjør en imponerende variert helhet. Låta «Circles» er kanskje den beste biten minimalisme bandet har laget, mens påfølgende «Neverland» er et eventyrland av koring, harmonier og grom poplyd – en dualistisk vokal- og gitarlåt som perfekt matcher platas «siamesiske» coverkunst. Ikke før er den hoia ut i evigheten før bandet tar en «Beatles» med «This Otherness», en ballade med solvarm pop som vispestikker ryggraden. Så går det slag i slag. Noen låter er klart spontane studiojammer som har gått over i drømmende instrumentalpartier, mens «What If» er det nærmeste bandet har kommet en musikalsk buskis, komplett med hornsalutter og musikalsk situasjonskomikk, men med en seriøsnaiv tekst. Denne tendensen bandet har til å leke innen for sin egen sjanger er blitt noe av et varemerke for Motorpsycho, og akkurat dette kan også være noe av hemmeligheten med at de aldri viker unna kvalitetsmessig sett. Akkurat denne platen er nær perfekt i sin sammenskrudde diversitet, men de har kanskje enda mer å gå på rent komposisjonsmessig, særlig med tanke på de rene instrumentale partiene.
Om du fullt ut liker denne plata kommer imidlertid an på om du har sans for Motorpsychos egen sans for stilskifter, kontraster og lek med så vel sin egen stil som pop- og rockhistorien. Har du det, er dette antakelig en av de Motorpsycho-platene du vil ha nærest forhold til når du om noen år skal gjøre opp status over Norges per i dag beste rockeband.

Mode Steinkjer


[record reviews: it's a love cult]
	Kjærlighetsbarnet Motorpsycho • «It's a Love Cult» • Sony Music Review of It's a Love Cult taken from the Norwegian newspaper DAGSAVISEN, 2002-09-28. In Norwegian. Found at the dagsavisen site by anotherfool, posted on the forum. Motorpsycho «It's A Love Cult» Sony Music TERNING [Rating] 5 [out of 6] «It's a Love Cult» høres ut som Motorpsychos kjærlighetsbarn. Her er få klatrevegger av råmetall, ingen dronende og kakofoniske elver av lyd som lytteren kan kaste seg ut i. Knapt nok et eneste primalskrik, om man da ser bort fra «Custer's Last Stand (One More Deamon)» – en åpenbar referanse til plata «Angels And Deamons At Play». Derimot er «It's A Love Cult» en pophyllest til kjærligheten og til den enkle låtskriverkunsten, det vil si den som høres såre enkel ut, men som bare er mulig å få til gjennom knallhard jobbing og innsikt i egne visjoner. Denne plata er så gjennomført umiddelbar og troverdig at flere tanker melder seg. For det første bør noen snart sørge for at Motorpsycho blir en egen post på Statsbudsjettet. Ikke for at de skal bli mette av dage, men for at de kan legge ut på en foredragsturné blant Norges håpefulle musikkspirer som sårt trenger råd og veiledning i «hvordan overleve i rockenorge uten å gå på akkord med seg selv». For det andre er låtene små frittstående verk som til sammen utgjør en imponerende variert helhet. Låta «Circles» er kanskje den beste biten minimalisme bandet har laget, mens påfølgende «Neverland» er et eventyrland av koring, harmonier og grom poplyd – en dualistisk vokal- og gitarlåt som perfekt matcher platas «siamesiske» coverkunst. Ikke før er den hoia ut i evigheten før bandet tar en «Beatles» med «This Otherness», en ballade med solvarm pop som vispestikker ryggraden. Så går det slag i slag. Noen låter er klart spontane studiojammer som har gått over i drømmende instrumentalpartier, mens «What If» er det nærmeste bandet har kommet en musikalsk buskis, komplett med hornsalutter og musikalsk situasjonskomikk, men med en seriøsnaiv tekst. Denne tendensen bandet har til å leke innen for sin egen sjanger er blitt noe av et varemerke for Motorpsycho, og akkurat dette kan også være noe av hemmeligheten med at de aldri viker unna kvalitetsmessig sett. Akkurat denne platen er nær perfekt i sin sammenskrudde diversitet, men de har kanskje enda mer å gå på rent komposisjonsmessig, særlig med tanke på de rene instrumentale partiene. Om du fullt ut liker denne plata kommer imidlertid an på om du har sans for Motorpsychos egen sans for stilskifter, kontraster og lek med så vel sin egen stil som pop- og rockhistorien. Har du det, er dette antakelig en av de Motorpsycho-platene du vil ha nærest forhold til når du om noen år skal gjøre opp status over Norges per i dag beste rockeband. Mode Steinkjer Back to the Record Reviews page...