Review of It's a Love Cult taken from the
Norwegian e-zine
MORTEN ENGH'S ROCKEWEB, 2002.
In Norwegian. Found at the rockeweb site by Kristoffer.

Her følger en anmeldelse og en liten guide til trøinder-fantomene Motorpsycho's nyeste juvel av ei plate – "It's A Love Cult" anno oktober 2002. Først av alt vil jeg åpne med å si at denne plata først og fremst er et standpunkt. It's A Love Cult er über alt et dokument, som viser oss et band i konstant utvikling som har tatt et livsviktig standpunkt angående egen musikalsk virksomhet. Motorpsycho er et søkende band. Et band som simpelthen nekter å la seg stagnere og dette ned i ei grøft av eget ihjelspillt oppgulp. Tolv år etter sin debut, "Lobotomizer", er det en glede å konstatere at Motorpsycho fortsatt sprenger egne grenser og atter en gang evner å etterleve sitt ry som Norges desidert beste og mest spennende band (bare protestér dere blå). For totalt uinnvidde kan det raskt oppsummeres slik at; Motorpsycho debuterte som et blodspikka rølp-metal band (les: allerede nevnte "Lobotomizer"), de blandet deretter lo-fi metallen sin med gode melodier og et snev sekstitalls- psykedelia (les: "Soothe", "3 Songs For Ruth", "Demon Box") – deretter ble vi servert en serie skarpskudd av reinspikka kvalitetsskiver (deriblant: country- psykedelia-monsteret "Timothy's Monster", pop-giganten "Blissard", demonske "Angels And Daemons At Play", det ubestridte monumentet "Trust Us"...). Og så da. Og så kom det meget omstridte "vendepunktet", som noen velger å se det, i Motorpsycho's musikalske uttrykk. Med plata "Let Them Eat Cake" av 2000, valgte de en mye bredere vei. Sesam sesam, og plutselig sto morra di og hørte på Psycho mens hu tok oppvasken. Dette var det mange gamle "Demon Box-huer" som reagerte kraftig på. Når far din går rundt og nynner til det eks-dystre ungdomsopprøret ditt mens han henger opp nye lister på badet, da er det med ett ikke så skummelt lenger. Etter den altså nok så poppa "Let Them Eat Cake", og fjorårets oppfølger "Phanerothyme", synes furoren å ha lagt seg noe. Og DA er det vi altså får slengt "It's A Love Cult" opp i fanget. Og det er først nå jeg ser det. – Ser hva? Jo, det er først nå jeg ser hvor riktig dette veivalget for to år siden egentlig var. Let Them Eat Cake var ingen dårlig plate. Phanerothyme var enda bedre. Men her, her kommer selve beviset på at Motorpsycho også klarer å manøvrere seg vei i en mye mere trafikkert bane – og det på en fortsatt så magisk måte. Måtte de store gutta i Akersgata for alltid brenne ihjel i svarte svingende helvete, i det det går opp for dem, hvilket det burde gjøre, hvor stor denne plata egentlig er. I mine ører er dette den desidert sterkeste utgivelsen fra Trondheims verstinger innen musikal kleptomani, siden "Trust Us" fra 1999. Denne plata sniker seg sakte men sikkert vei inn i de dypeste øreganger og "into your brain". For ikke å snakke om hjertet. Dette er vare, utspekulerte luringer av noen låter, som hogger seg over deg i et helvetes ambush etter noen gjennomhøringer. Dette kan trygt sies å være Motorpsycho's roligste plate noensinne (på tross av låter som "Custer's last stand (One more daemon), og noen andre), men ikke la dette lure deg – dette er heavy shit. Appropos denne "One more daemon..."-låta (Niern på plata!), kan man med litt fantasi forøvrig lett dra paralellen de allerede har dratt for deg: Denne låta er en direkte henviselse til albumet "Angels and daemons at play" av 1997 – ei plate med et veldig eksperimentelt og mørkt bakteppe. Man kan lett tolke det dit hen at ikke bare denne låta, men "It's A Love Cult" som helhet, faktisk er et lite skritt i retning tilbake til det fandenivoldske og kompromissløse. Og slik ér det. "It's A Love Cult" er det "nye", brede Motorpsycho – tilført det lille tuppet i ræva, det litt mørke, det lille snevet av magi, som MP trengte nå – for å kunne heve platene sine opp til sitt tidligere astronomiske standardnivå. Dette er vanskelig å få øye på rent umiddelbart, i og med at denne skiva er nok så teatralsk, jazzete. Noen av låtene kan nesten bli sett på som operetter... Men det lille ekstra ÉR der. Bare gi det litt tid, så det rekker å "get to you". Konklusjon: Er du løs nok i snippen, åpen nok, så kjøp for Guds skyld denne skiva. Selg et familiemedlem om det så er, bare skaff deg skiva. Er du derimot en rockedinosaur, en rockekonservativ kjetass, så, jepp, skygg banen. Alle skjønner rett og slett ikke dette. Ikke dermed sagt at du er en dust, men da kan du heller kjøpe deg The Hives eller The Vines eller whatever og kose deg med det. Selv om, du veit så klart ikke hva du går glipp av.
Psychonauts unite!

Morten Wærhaug