Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Få, om noen, band – nasjonale eller internasjonale – kan oppvise en tilsvarende jevn og høy kvalitet sm Motorpsycho gjennom de siste ti årene. Derfor er det knapt noen overraskelse at It's a Love Cult føyer seg pent inn i Motorpsychos allerede knallsterke katalog. Ifølge bandet selv er dette en reaksjon på Phanerothyme. Og joda, dette albumet er løsere i snippen, ikke så gjennomarrangert, mer lekent og spontant. It's a Love Cult er likevel umiskjennelig Motorpsycho, og inneholder alt vi har lært oss å elske ved bandet. Groovet. Samspillet. Trøkket. Melodiene. Sistnevnte er kanskje Motorpsychos største styrke. Gjennom ti år med hardrock, prog, psykedelia og klassisk song-writing har alltid bandets, og spesielt Bent Sæthers popteft ligget i bunn. Blant strålende Sæther-låter på denne plata finnes "Überwagner" og "Carousel".

Åpningslåta "Überwagner" er en ren triumf; en fantastisk sang, en låt som sender deg ravende ut i verden for å fortelle alle at du har sett lyst, hørt verdens beste låt. En sang som kan få deg til å gråte av ren rocklykke. En umiddelbar klassiker der åpningen med sitt motoriske beat sender tankene i retning av Neus "Hallo Gallo". "Carousel" starter rolig og har en av disse vanvittig flotte overgangene Motorpsycho har gjort til noe av et varemerke. Beatles- påvirkningen avslører seg i "Composite Head", men er stadig full av Motorpsychos fingeravtrykk. "Neverland", som allerede har rukket å bli en livefavoritt, er også strålende, hyperfengende, vanedannende, og med et Doors-aktig orgeltema Ray Manzarek ville drept for! Et anerkjennende nikk må gå til Bård Slagsvld som de siste åra har tilført bandet en ny dimensjon på den arrangementsmessige biten, ikke minst ved bruk av blåsere og tangentinstrumenter. Snah har vokst seg til en stor låtskriver, og lever med singelen "Serpentine" en intrikat, men fengende låt. Og hvilken gitarist er han ikke! Han henter det beste fra forbilder som avdøde Michael Karoli fra Can, samt Thurston Moore og Lee Ranaldo fra Sonic Youth, og tilfører sin egen originalitet. Det er ikke den ting mannen ikke gjør med gitarene på denne plata. Fra hektende riff og fete gitarsoloer i "One More Daemon" til følsomt spill i den rolige perlen "Circles". Sammen med Sæther og Gebhardt utgjør han et monster av et band som er skremmende dyktige uten å være flinkiser.

Motorpsycho utvikler seg kanskje ikke særlig med It's a Love Cult. Den representerer ikke noe stort skritt framover, og kan kanskje best sees på som en oppsummering av egen karriere så langt. Men uten de store eksessene vi finner på plater som Demon Box og Angels and Daemons at Play. Bandet synes å ha forlatt de lange improvisasjonsbaserte låtene til fordel for mer klassisk orienterte rockelåter. Dette er ingen innvending, snarere tvert imot. I motsetning til svært mange andre hever Motorpsycho seg over rådende trender og sjangre, og er tro mot sitt eget prosjekt. De synes aldri å miste gløden og gleden, noe jeg tror skyldes deres nærmest betingelsesløse kjærlighet til rocken.

Med It's a Love Cult viser Motorpsycho igjen at de enkelt og greit er Norges beste band. Det er bare å bøye seg i støvet. Nok en gang.

Ørjan Greiff Johnsen


[record reviews: it's a love cult]
	EN KJÆRLIGHETSAFFÆRE Review of It's a Love Cult taken from the Norwegian magazine MUTE #4 / 2002. In Norwegian. Transcribed by Kristoffer. Motorpsycho It's A Love Cult Sony Rating: 9 out of 10 Få, om noen, band – nasjonale eller internasjonale – kan oppvise en tilsvarende jevn og høy kvalitet sm Motorpsycho gjennom de siste ti årene. Derfor er det knapt noen overraskelse at It's a Love Cult føyer seg pent inn i Motorpsychos allerede knallsterke katalog. Ifølge bandet selv er dette en reaksjon på Phanerothyme. Og joda, dette albumet er løsere i snippen, ikke så gjennomarrangert, mer lekent og spontant. It's a Love Cult er likevel umiskjennelig Motorpsycho, og inneholder alt vi har lært oss å elske ved bandet. Groovet. Samspillet. Trøkket. Melodiene. Sistnevnte er kanskje Motorpsychos største styrke. Gjennom ti år med hardrock, prog, psykedelia og klassisk song-writing har alltid bandets, og spesielt Bent Sæthers popteft ligget i bunn. Blant strålende Sæther-låter på denne plata finnes "Überwagner" og "Carousel". Åpningslåta "Überwagner" er en ren triumf; en fantastisk sang, en låt som sender deg ravende ut i verden for å fortelle alle at du har sett lyst, hørt verdens beste låt. En sang som kan få deg til å gråte av ren rocklykke. En umiddelbar klassiker der åpningen med sitt motoriske beat sender tankene i retning av Neus "Hallo Gallo". "Carousel" starter rolig og har en av disse vanvittig flotte overgangene Motorpsycho har gjort til noe av et varemerke. Beatles- påvirkningen avslører seg i "Composite Head", men er stadig full av Motorpsychos fingeravtrykk. "Neverland", som allerede har rukket å bli en livefavoritt, er også strålende, hyperfengende, vanedannende, og med et Doors-aktig orgeltema Ray Manzarek ville drept for! Et anerkjennende nikk må gå til Bård Slagsvld som de siste åra har tilført bandet en ny dimensjon på den arrangementsmessige biten, ikke minst ved bruk av blåsere og tangentinstrumenter. Snah har vokst seg til en stor låtskriver, og lever med singelen "Serpentine" en intrikat, men fengende låt. Og hvilken gitarist er han ikke! Han henter det beste fra forbilder som avdøde Michael Karoli fra Can, samt Thurston Moore og Lee Ranaldo fra Sonic Youth, og tilfører sin egen originalitet. Det er ikke den ting mannen ikke gjør med gitarene på denne plata. Fra hektende riff og fete gitarsoloer i "One More Daemon" til følsomt spill i den rolige perlen "Circles". Sammen med Sæther og Gebhardt utgjør han et monster av et band som er skremmende dyktige uten å være flinkiser. Motorpsycho utvikler seg kanskje ikke særlig med It's a Love Cult. Den representerer ikke noe stort skritt framover, og kan kanskje best sees på som en oppsummering av egen karriere så langt. Men uten de store eksessene vi finner på plater som Demon Box og Angels and Daemons at Play. Bandet synes å ha forlatt de lange improvisasjonsbaserte låtene til fordel for mer klassisk orienterte rockelåter. Dette er ingen innvending, snarere tvert imot. I motsetning til svært mange andre hever Motorpsycho seg over rådende trender og sjangre, og er tro mot sitt eget prosjekt. De synes aldri å miste gløden og gleden, noe jeg tror skyldes deres nærmest betingelsesløse kjærlighet til rocken. Med It's a Love Cult viser Motorpsycho igjen at de enkelt og greit er Norges beste band. Det er bare å bøye seg i støvet. Nok en gang. Ørjan Greiff Johnsen Back to the Record Reviews page...