Review of Phanerothyme taken from the
Norwegian newspaper
DAGBLADET, 2001-09-04.
Norwegian. Found at the dagbladet site by Havard Grimelid.

Fjorårets «Let Them Eat Cake» var et bevis på at norsk rocks mest respekterte også fikser finstemt musisering og konsentrerte melodiføringer. Plata var en triumf for gruppa, på den måten at den kombinerte et motorpsykedelisk rocktrøkk med en særdeles sjarmerende og velformulert popflørt. Plata viste at Motorpsycho er at av få band av i dag som elsker sin egen frihet som kunstnere, og som vet å bruke denne friheten til å sprenge egne og omverdenens grenser.

«Phanerothyme» har den samme sunne innstillingen og 70-tallsmentaliteten. Gruppas 12. album er sjefpsycho Bent Sæthers utilslørte forsøk på å lage et vakkert popalbum. Men jeg synes ikke han lykkes helt. Motorpsycho låter litt fomlete og usikre når de skal forsøke å forene sin nye kjærlighet til klassisk, småvridd popmusikk med ambisiøse arrangementer for blås og stryk. De framsto som langt mer låtsikre på forgjengeren. «Let Them Eat Cake» var samtidig mer spontan og uforutsigbar i uttrykket. «Phanerothyme» er stivere og mer pompøs, og med et låtmateriale som ikke er forløst i samme grad. Samtidig er det noe anstrengt over Sæthers vokal.

For all del, dette låter umiskjennelig som Motorpsycho. Det er en mengde skakke øyeblikk å glede seg over for venner av progressiv fripop. Dette er gruppas glade og søte album, rikt instrumentert og med tydelig inspirasjon fra mestere som Brian Wilson og Burt Bacharach. Men ved å fjerne gitarene har Motorpsycho også mistet noe av sin kraft, og for første gang sitter man med en følelse av at Motorpsycho pretenderer å være noe de ikke er.

Håkon Moslet