Review of Phanerothyme taken from the
Norwegian magazine's website
SPIRIT, 2001-09-03.
In Norwegian. Transcribed by Trond Brandal,
and also found at the spirit site by Kristoffer.

Motorpsycho: Phanerothyme
(Stickman / Sony)

Hovedstadspressen har tydeligvis fått det for seg at Phanerothyme er Motorpsychos «pop»-album. Undres hva de mener med det. For furst og fremst er vel dette «pop» for folk med like stor platesamling og like god musikksmak som Motorpsycho selv, og sannsynligvis lite for drittungen i oppgangen ved siden av. Dét er helt greit for meg.

For bra er det, nemlig. Hadde Phanerothyme vert laget i San Francisco husten 1966, kunne den utmerket godt figurert på lister over «Tidenes 100 beste album» i dag. Motorspychos gradvis heftigere flurt med de mer duse variantene av sekstitallets amerikanske vestkystrock er heller ikke en nyhet. Tendensen var lett å hure allerede på trioens forrige konvensjonelle langspiller, den noe mer fragmenterte, noe mindre rendyrkede Let Them Eat Cake. På Phanerothyme slår den psykedeliske kjerlighetsblomsten ut for fullt.

Aldri har Motorpsycho vert like uredde for å dyrke estetikken. Og sjelden har et band lykkes bedre i å stake ut en ny kurs for seg selv, vel ti år inne i en usedvanlig fruktbar karriere.

Morten Ståle Nilsen