Roadwork Vol.1-review taken from the
Norwegian magazine
TERAPI, #2 / 1999.
Transcribed and sent in by Paul Caspers.

Rating: 5

I innercoveret står en advarsel til lytterne om at de bør ha skolert seg med MPs diskografi før de tar fatt på denne plata, hvis ikke er sjansen stor for at musikken blir uoverkommelig. Denne reservasjonen stiller jeg meg helt og holdent bak. Ikke la «Heavy Metall iz...» bli din første og siste MP plate! Mammut-hentydningen i overskrifta viser til det faktum at CD'en utrolig nok er 78 minutter lang og at snittlengden på låtene dermed blir oppimot kvarteret. Faren for overdose er utvilsomt til stede. Du skal være spesielt interessert for å holde ut 20 minutter med instrumentale krumspring og infernalkse støypartier.

Personlig har jeg seks år som ihuga fan som ballast og lar det stå til. Jeg kjøpte CD'en og har hørt den fem ganger. Dette er min mening om den.

Bandet har valgt å presentere i hovedsak to av sine mange sider på denne plata. «The Other Other Fool», «You Lied», «Superstooge» og «Back [sic] to Comm» er opptempo bøllerock med klare retrotendenser. Band som «The Who» og «Humble Pie» fra 60 og 70-tallet har bidratt til å utforme denne høyoktan rocken. «Back [sic] to Comm» (av MC5) er da også en coverlåt hentet fra denne tidsepoken. Det bandet som med hånden på hjertet kan si at de kunne ha spilt denne låta tøffere og med mer fandenivoldsk energi kan troppe opp på «Terapi»s kontor og jeg skal kysse rockefoten på alle i bandet. «You Lied» derimot har jeg hørt MP spille bedre før, og det virker litt underlig at den låta har sluppet gjennom nåløyet.

Den siden av MP som blir viet mest plass på CD'en er imidlertid de laaaange psykedeliske og totalt overkjørende låtene. Her står "A K9 Suite" og "The Wheel" fram som gode eksempel. Til sammen utgjør disse sporene godt over 40 minutter med eksperimentell lydkollage.

«Come on everybody, let's space out», sier bassist og vokalist Bent Sæther før bandet starter på «Un Chien d'Espace», det mest sentrale sporet på CD'en «Angels & Daemons at Play» som kom i 1997. Studioversjonen er 16 minutter, live versjonen er nesten dobbelt så lang og er kalt «A K9 Suite». Nye partier er lagt inn. Disse partiene har fått navn som «Astral Travelling», «Sirius Rising» og «The Rounder We Go, the Faster We Get». Allerede før du setter på plata skjønner du at dette tar av! Låta anbefales IKKE for personer med rusproblemer (Jarle fra Åpen Post ville blitt totalt satt ut!), eller andre med svake nerver. Denne halvtimen med lyd er blant de mest rystende musikalske opplevelser jeg har hatt. Pink Floyd'ske romstemninger hvor abstrakte rolige bilder ala Rothko tegnes på netthinnen, avløses av det sanne helvete, og Jackson Pollocks tøylesløse klattmalierer skviser ut harmonien. Dette er musikk for fantasien. Lukk øynene og fly avgårde. Space is the place...

Når MP så samler trådene og vender tilbake til temaet fra «Un Chien d'Espace» så står hårene på ryggen. Snah's gitarlyd står som en søyle av granitt og får Monolitten i Oslo til å virke impotent. Harmonien er gjenskapt. Vi har landet.

Bent, Snah og Gebhardt vet virkelig hvordan episke og space'a stemninger manes fram gjennom sin bruk av barytongitar, Fender Rhodes, gitar, basspedaler, trommer og space-echo effekter. Det er et under at tre menn klarer å lage så mye lyd, så lenge!
Fortsatt har «A K9 Suite» rystelsens effekt på meg. Om den makter å bevege meg om to år, se det er en annen sak. Kanskje vil den da oppfattes som plagsom og overambisiøs, som en mammut på leirføtter. Kanskje. Men ikke nå.

CD'en avsluttes med ei av de fineste låtene MP har laget: «Vortex Surfer» fra fjorårets «Trust Us». Ei bittersøt kjærlighetslåt der Bent Sæther har brukt alle låtskrivertriksa i boka, og et par til. Å la denne låta avslutte live-plata synes som et nødvendig valg. Bandet pleier å avslutte konsertene med akkurat denne kraftsalven, og «Vortex Surfer» får også siste ordet på «Heavy Metall Iz...». Røres du ikke av denne låta er du følelsesmessig steindau og kan like så godt melde deg inn i kunsthater-partiet Frp med en gang. Vi andre kan la låtas åpenbare inderlighet slippe inn i oss og føle med låtskriveren og de 1000 publikummerne som var der. Der og da i Leipzig, Berlin eller Utrecht i mai i fjor. Vi CD-kjøpere kommer litt nærmere «der og da» gjennom denne live-plata. Takk skal dere ha for det.

Likker du denne; Sjekk ut disse: Pink Floyd «Umma Gumma, live album», King Crimson «Red», Humble Pie «Live at Fillmore East», Grand Funk Railroad «Live Album».

Stian Wallum