Review of the Serpentine E.P. taken from the
Norwegian e-zine
GROOVE.NO, 2002-09-10.
In Norwegian. Found at the groove.no site by Ingmar Wåhlberg.

Motorpsycho
Serpentine EP (2002)
CD-EP

Det var langt mellom den hylende poppunk-harselasen med The Mamas & The Papas' California Dreamin' på Soothe EPen og den mer genuine rekonstruksjonen av sekstitallets pop-sound som dukket opp med Let Them Eat Cake. Uansett, på et eller annet vis har Motorpsycho fått formidlet en ekte kjærlighet til både de mørkere og lysere delene av pop-floraen i perioden 1965 til 1970. Med Serpentine EP er det tydelig at de fortsetter å forfølge den lysere og melodisk mer sofistikerte avdelingen.

Nå har man etter hvert hengt med dette bandet i en god del år, og med tanke på at jeg fant både Let Them Eat Cake og Phanerothyme en smule under Motorpsychos eget pari, finner jeg meg selv i å kvesse kniver og sabler ved mottaket av Serpentine EP. Ved første gjennomlytting av tittelkuttet skammer jeg meg nesten over å melde om den sadistiske gleden jeg føler over å ha funnet ei slakteku. Snah synger låta si som, nettopp, ei ku. Og etter hvert som Bent og Gebhardt slenger seg på kompet i det første minuttet, høres det bare mer og mer ut som et typisk kjellerband som prøver ut "den nye låta som trommisen lissom fikk i huet en natt han blei liggandes og glane i taket". Nå skal trøndera endelig stilles til veggs og få tyn!

Men så skjer det som jeg strengt tatt burde visst kom til å skje i møtet med trioens materiale: Den begynner å vokse på meg, over tid. Helvete!!! Hadde jeg bare skrevet anmeldelsen etter de første tre gjennomlyttingene – da skulle dem faan meg fått! Etter et drøyt titalls runder er det eneste sporet som kan tillegges betegnelsen "El kjipo grande" Sæthers Shane 2AM, en låt som vegrer å utfolde seg og ekspandere minimalismen til et sugende drama. Serpentine har på sin side utviklet seg til å bli en kontant og velarrangert popfest på spekulative tre minutter og 28 sekunder.

Med de resterende tre låtene slenger de like godt inn en god søknad til Woodstock, dog hele 23 år for seint. Gebhardt kleiser på sin side til med den deilige Flower Power-låta Little Ricky Massenburg. Luftige blæserarrangementer er et godt grunnlag for å sende Crosby, Stills & Nash-harmonier til himmels, særlig dersom man har en nesten autistisk innadvendt Neil Young på sologitar i bakgrunnen. På toppen av det hele slenger Bent inn Snafu, ei låt som innledningsvis høres helt streit ut, det vil si helt til det sofistikerte refrenget suger deg med og tvinger beina til å forlate bakken. Legg også merke til at Snah kopierer Roger McGuinn som prøver å kopiere John Coltranes saksofonspill på 12-strengers Rickenbacker i de siste sekundene av låta. (Faan, for noen sørgelige tullinger vi anmeldere er:-) I den avsluttende Fade To Gray er det på sin side Santana, ja bandet altså, ikke bare'n far sjøl, som gås nærmere i sømmene med groove-baserte improvisasjoner.

Ok, Motorpsycho er ikke lenger forutsigbart uforutsigbare (de er forutsigbart forutsigbare, dersom du ønsker å tenke mer på akkurat hva jeg mener). Det mest overraskende de kunne finne på å gjøre nå var å gi ut en skive som gikk i en totalt annen retning enn sixties-popen vi finner her på Serpentine EP. Det er vel den eneste måten de potensielt ytterligere kunne hevet den respekten jeg føler for dette bandet akkurat her og nå i 2002.

Øyvind Adde