home

  [record reviews: serpentine e.p.]



Motorpsycho: Serpentine (ep)

Review of the Serpentine E.P. taken from the
Norwegian e-zine
PULS, September 2002.
In Norwegian. Found at the puls site by Havard Grimelid.


Motorpsycho - «Serpentine E.P.» - cover - front  
Motorpsycho
Serpentine (ep)
Columbia
Distr.: Sony Music / ENS
 
Da Sigue Sigue Sputnik i hine hårde dager spilte på Sardine's, kom begge brødrende Backstreet Girls Baarlie løpende mot meg, fra hver sin kant, og ropte: Arild, Arild; detta er dårlig, det! Her er en melding fra meg til alle der ute: Detta er bra, det!

Det snakkes ofte om musikere som er i utvikling, eller aller helst – at de er underveis. Jeg kan ikke komme på så mange artister denne etiketten ville passe bedre på enn nettopp Motorpsycho.

De har vært Tung og de har vært Pop og de har vært Psykedelia og... Først og fremst har de vært Indie. Uavhengige av alt og alle har de kjempa seg til en plass som Den Moderne Norske Rockens Ukronede Konger.

Kanskje er "Ukronede" å gjøre det unødvendig komplisert? Hvem er det som vil bestride påstanden?

"Serpentine Ep" er hårreisende bra!

Og den går sånn:

Tittelkuttet åpner som rein psykedelia. Keyboards og vokal som Rick Wakeman og Jon Anderson i Yes kunne funnet på å presentere, tidlig 70-tall. Det blir ikke mindre avansert underveis, selv om el-gitarene gjør lydbildet mer hjemmevant. Dette er virkelig ikke for nybegynnere. Men det er kommerst som fy!

"Shane 2 AM" er akkurat sånn; midt mellom sein natt og tidlig morgen. Du skal sannsynligvis ikke på byen – men får ikke helt bestemt deg. If you don't swim / You will drown. Akustisk gitar og enkle trommer. Dette er rock, men helt motsatt av Elvis.

"Little Ricky Massenburg" har et snev britisk folk over seg. Fløyter, Kassegitarer, mandolin, falsettsang og -kor – et musikanteri som klipt ut av flinkisbanda på 60 / 70-tallet, men med en melodi som gjerne kunne vært signert Paul "Rocky Rackoon" McCartney.

Og så: Noe helt annet! "Snafu" har vært inkludert i bandets live-sett en stund allerede – og er... full pop! Sha-la-la-la-la! Han de sampla Enya inni her?! Hun ville forresten ikke likt slutten.

Piano-rock? Ja, de kan det også. "Fade To Gray" innledes med et alldeles hektisk akustisk piano – før en Keith Richards-kloning overtar på riff-fronten. Du har muligens også hørt denne på konsert, men ikke så reinskåret. Hvem var The Doors? Dette er så kult at... åh, jeg få'kke sagt det!

Hvem som til enhver tid synger og trakterer hva? Synes helt uvesentlig. Motorpsycho har gått opp i en høyere enhet.

Arild Rønsen