Anmeldense frå ROCK FURORE 2 / 1992

Dynamitt!

Motorpsycho er et av de tøffeste banda vi har her i landet. Debut-LPen «Lobotomizer» vakte en smule oppsikt da den kom, ikke bare her hjemme, men også i Sverige og Danmark. berettiget nok. Selv om ikke alt var like vellykket, gjorde plata det klart at dette var et band med muligheter utover det vanlige. den viste at det bodde mye i bandet, og at de under de rette forhold kunne bli dødsstore. Vi ventet på oppfølgeren, håpet det beste, men siden det dreide seg om et norsk band, fryktet vi det verste.

Frykten viste seg å være ubegrunnet. Bandet som helhet er langt tettere og mer samspilte enn de var på «Lobotomizer». Usikkerheten synes forsvunnet, for ikke å snakke om at det vokale er langt, langt bedre.

Nå er det kanskje litt feil å snakke om oppfølger. det er nemlig en halv LP pluss et niminutteres kutt som dekker en side. «Lighthouse Girl» er tittelen på niminutterskuttet, det spilles på 45, og blir vel å regne som et hovedkutt. Dynamisk både hva form og fremførelse, men den hadde ikke tapt seg ved å være litt strammere redigert. Det blir mer interessant enn akkurat bra mot slutten, men de første to tredjedelene er dynamitt!

Den halve LPen finnes på side B. Den går på 33 1/3, og har fem låter som tilsammen utgjør en yndet blanding av små-prog, psychedelia og gitar-rock i trad utgave. Til tider tungt, noen ganger småeksperimentelt med diverse kolørte vingeslag, men stoffet har hele veien egen identitet.

Det gjelder også avslutningssporet, en very heavy, very tøff versjon av The Mamas & The Papas' «California Dreamin'» fra sekstitallet. Ultraelektrisk i forhold til orginalen, med en eggende tamburin som kjører låta fremover i et yppig driv, men jeg innbiller meg at denne kunne vært bedre mikset i studio.

Ok my dear Motorpsycho, nå har dere vist hva dere kan fikse i studio. hva med et livealbum?

Willy B.