Anmeldelse av Timothy's monster fra
BEAT, September 1994.

Det lå liksom i kortene at Motorpsycho skulle gjøre noe stort nå. Norges kanskje hardest arbeidende band har vært mer enn lovende i flere år, og fjorårets doble CD Demon Box viste kanskje Norges mest spennende rockband.

Timothy's Monster er dokumentasjonen i fortellingen om det arketypiske undergrunnsbandet som modnet og ble voksne uten å miste sitt særpreg - ved i stedet å utvikle seg og utvide særpreget. At de nå ikke lenger er på Voices Of Wonder, men på giganten EMI, ser ikke ut til å ha affiser dem nevneverdig.

For musikalsk er Timothy's Monster en smeltedigel med uansvarlig gjenstridige ingredienser: Her er klassisk pop og klassisk metal blandet, vendt og kastet rundt med de merkeligste figurer som resultat. Og gjerne tilsatt brokker av all verdens musikalske sjangre som krydder. Klokkerent, uskyldig piano understøttet av Bent Sæthers høyst særegne dampveivals av en brumlebass - hvorfor ikke? Eller symfoniske kakafonier som fortsettelse av en åpning med kassegitar som får en til å tenke på Grateful Dead.

Og om det ikke blir en enhet av dette, blir det en utvilsom helhet. Det fungerer, det sitter, det overbeviser - og det overrasker. Og hvilke låter de lager! Selv om store deler av denne platen først kan oppfattes som et noe retningsløst og ufrivillig kaos, viser det seg etter en viss lytting at trønderne har orden i sysakene likevel. Det høres bare ikke sånn ut. Stor rockmusikk er gjerne slik.

Naturligvis skyldes dette deres unike talent, deres kreativitet, stahet og musikalitet.

Men en god del av forklaringen tror jeg også er at Motorpsycho rett og slett har jævlig peiling på musikk. Dette er et band som kan sin rockhistorie, som har hørt styggmange plater. Grep og lyder fra de underligste filer i rockens bibliotek dukker opp på de snåleste steder. Utvalget er smakfullt.

Motorpsychos ballast medfører også at de vet hva de skal stjele, og minst like viktig: Hva de ikke skal stjele.

Nærmere 100 minutter tar det å lytte seg gjennom Timothy's Monster - fordelt på to CD-er som er svært forskjellige i sin oppbygning. Den første består av 11 låter - den andre bare av fire.

For folk som ikke kjenner godt til Motorpsycho, er det klokt å begynne med den første. De tre første låtene på den er blant de absolutt sterkeste plateåpningene i norsk rocks historie. Blant dem er den allerede klassiske promo singelen "Leave It Like That" - som svensker trolig ville kalt "en rysare". Men også resten er popfinurligheter i tykke ulveklær - melodier og arrangementer som til sammen utgjør store flettverk.

Den andre Cden viser Motorpsycho fra sin mer monumentale side - mer slik vi kjente dem før: "The Wheel" er bare 17 minutter lang, og selv om den bygger på et knallriff, er det i meste laget. Mildt sagt. Også metallåten "Grindstone" blir etter hvert for kavende for mitt hjerte. Men når Anneli Drecker fra Bel Canto er med på det 13 minutter lange avslutningskuttet "The Golden Core" er det liksom greit det også.

Med litt bedre produksjon, en noe strammere redigering og et enda skarpere fokus, blir det vanskelig å komme utenom sekseren neste gang.

Rating: 5 / 6
Eirik Mosveen