Anmeldelse av Trust us fra DAGBLADET, 1998-02-28.
Typos corrected by Paul Caspers.
Det er temmelig seige saker Motorpsycho utsetter fansen for denne gangen. Bare for å la det være helt klart: dette er ikke for pyser og nybegynnere. Dette er et album for disipler og innbitte fans. Og selv disse bør ta seg god tid.
Motorpsycho må være Norges desidert mest kompromissløse band. Vi tilgir dem alt de måtte finne på fordi vi vet at for hver halvbra låt gruppa lager, kompenserer de med tre «steinbra», som det heter på på Svartlamon. Men denne gangen stiller de oss på en tålmodighetsprøve. De har forlangt mye av fansen før, men aldri har Motorpsycho vært mer krevende enn på disse 80 minuttene.
Albumet åpner med «Psychonaut». En tilsynelatende fredelig låt som utvikler seg i retning splatter allerede etter tre minutter, og en gang for alle avslører at Motorpsycho har ganske andre hensikter enn å underholde. «Trust Us» er grunnleggende monoton, og det tar mange gjennomlyttinger å innarbeide den nødvendige tilliten. Ut av monotonien stiger vakre låter og stemninger. Først skjult som vage skisser, deretter framtredende som sterke skygger før de brister og åpenbarer popperler som for eksempel «Evernine» og «557». Deretter forsvinner de igjen, i et ofte nærmest science fiction-aktig lydlandskap. Musikken ruller over skjermen. Tung og insisterende. Psykedelisk og drømmende. Handlingen overlates til lytteren selv.
Motorpsycho har gjennom hele sin karriere gitt ny næring til´uttrykket Motorpsykose. En særegen kunstart de har rendyrket under konserter, og på plate høres det aller best i låta «The Golden Core» på mesteralbumet «Timothy's Monster». På dette dobbeltalbumet når psykosen nye stadier. Motorpsycho jammer seg inn i en regelrett psykose. Som lytter har man vanskelig for å forstå at det skal være mulig å komme ut. I hvert fall med helsen i behold. Motorpsycho har tatt seg den frihet å dyrke seg selv denne gangen. Til tider kan denne dyrkingen virke helt ukritisk. Enkelte partier på denne plata hadde musikkhistorien klart seg utmerket uten, og selv om Snahs hjelpeløse vokalprestasjoner er sjarmerende i små doser, burde han holde seg til gitar og koring. Men Bent Sæther & Co loser oss ut av Motorpsychos innadvendte verden med det vettet i behold. Faktisk noen ganske sterke musikkopplevelser rikere.
Beate Nossum
