Article / Interview with Bent taken from the
Norwegian newspaper
ADRESSEAVISEN, 2000-03-17
Found at the Adresseavisen-website
Og akkurat nå sitter han og vrir seg i stolen på en restaurant på Bakklandet. Det er ikke noe galt med hans «veggis» thai-rett. Ikke noe galt med ølen han drikker til heller.
Men det finnes jo så mye morsomt vi kan prate om. For eksempel at Motorpsycho etter ti år har opplevd sin aller største cd-suksess, at deres store vårturné er innom hjembyen i kveld og i morgen kveld. Slike ting.
Og så insisterer vi på å snakke om noe som er nær toppen av ti på topp når det gjelder ikke-temaer for 31 år gamle Bent. Han er lojal av natur, har sterke og gode minner fra slektsgården med den voksne melkekvoten. Men han driver liksom på med noe litt annet, da, og har utsatt å ta avgjørelser om det store valget ganske lenge. Er det praktisk mulig, vil han nok utsette avgjørelsen lenge ennå.
visse problemer med å se for oss Sæther ta morgenstellet på slektsgården, men vi har enda større problemer med å se for oss ham som offiser i det norske forsvaret. Men faktum er at et halvt år før unge Sæther flyttet til Trondheim, vurderte han seriøst å starte på Befalsskolen og vi begynner å få en mistanke om at det er en del vi ikke har visst om når det gjelder en av de mest markante og respekterte personligheter innenfor norsk (og for den del europeisk) rock de siste syv-åtte årene. Noen facts: Bent Sæther bodde i sine aller første år i en av de berømte blokkene på Ammerud. Så flyttet familien til Ski. Han var ti år gammel da familien flyttet nordover til morens families praktgård i Snåsa. 17 år gammel begynte han på gymnaset på Steinkjer, drøyt to år etter universitetsstudier i Trondheim. Det ble til mellomfag engelsk, men ikke fullført mellomfag sosialantropologi før Motorpsycho begynte å kreve det meste av hans tid.
Bak denne nøkterne oppramsingen skjules til dels store traumer. Enkelt forklart kan de sammenfattes i fem bokstaver: SNÅSA.
Når det gjelder selve livet på gården har han sterke, gode minner. Det å være ute på åkeren sammen med oldefaren og plukke neper til kyrne. Mye sånt.
Men ungdomslivet generelt var tyngre. Det var en enorm befrielse å flytte til Steinkjer. Der traff han for eksempel Snah, som var helt på linje med at Ozzie Osbourne var det aller viktigste i tilværelsen. Og han traff andre, som han pleier jevnlig kontakt med nå i Trondheim, og som utgjør en Nord-Trøndelags-mafia i byen. Hele Sanderfinger, Øyvind Brandtsegg i Krøyt osv.
Etter et par år og noen punkband i Steinkjer ble det Trondheim, og blant annet arbeid i Studentradioen.
Nøkkelen til verdensanskuelsen til Bent og musikken til Motorpsycho ligger mye der.
av Sæther fra Snåsa eller Steinkjer vil en se en person med puddelhår og pubertetsbart. Musikalsk hadde han vært sånn cirka rundt Kiss, Van Halen og Ozzie. Pluss noen heftige runder med The Cure og slikt.
I Studentradio-miljøet møtte han jevngamle som hadde helt andre innfallsvinkler og som hadde enorm kompetanse på hver sine nisjer. Han sier selv han brukte de tre årene i radioen til å suge impulser fra de spennende folkene han ble kjent med. Her møtte Bent for eksempel moderne undergrunnsmusikk som Sonic Youth (som var svært viktig for Motorspychos sound) og også filmregissører som Russ Meyer (en av hans filmer ga bandet navn). Bent utviklet dette videre på egen hånd, hans interesse for og kunnskaper om rock og etter hvert også jazz, matches av få.
Kanskje ville en tro at Sæther ville flyttet videre også. Men Trondheim er blitt hans by.
Til og med Oslo er for stor og hipp og urolig til at jeg hadde kunnet skapt noe troverdig der. Jeg er for mye «træg» trønder til det. Her i byen er det perfekt. Men hadde jeg ikke hatt bandet mitt eller noe tilsvarende å konsentrere meg om, da ville jeg nok blitt gal av å bo i lille Trondheim.
Men her konsentrerer han seg også. I ganske mange uker har bandet jobbet intenst med å skape et troverdig live-uttrykk av låtene på «Let Them Eat Cake». Turneen startet onsdag, og entrer Trondheim i kveld. I alt blir det 38 jobber på 42 dager.
En eneste lang fest, da?
nei. Folk ute i Europa har lært det nå. Men i starten ventet de seg DEN syregjengen i forhold til musikken vi spiller, og så kommer vi; unge, konsentrerte. Men det er bare slik at den psykedeliske musikken vi spiller er helt umulig å fikse om en ikke er nøktern. Ikke turnéprogrammet vårt heller.
To portvin om kvelden, det er min sovemedisin. Og lykken er å våkne i bandbussen edru og opplagt i en by jeg vet har en bra plateforretning!
Bent har nok hatt sin første oppvekst på Østlandet. Men han regner seg som trønder. Nordtrønder. Og han tror at hans innstilling til det han gjør er typisk for nordtrønderen.
Sier du at du skal gjøre noe, så gjør du det. Yrkesstolthet og grundighet er noe som hører til nordtrønderen. Det mener jeg.
Hva med heimbrent og «bonfester»?
Ja, vi har jo fridager på turneer også. Og det hender nok det går mot en utblåsning. Men jeg er mer disponert for å teste alle sortene på en bar i Italia enn karsk på Møllenberg, sier Bent. (Mens kvelden ennå er ung og konsentrert. Det hele ender nok opp i nærheten av en utblåsning for så vidt nærmere Møllenberg enn Italia. Men pytt.)
Motorpsycho har gjennom ti år klart det kunststykket å holde seg uetablert og motkulturell, til tross for betydelig suksess. Det er mye fordi bandet aldri har henfalt til en livsstil som fordrer høyere inntekter, aldri har sluttet å brenne for det de gjør.
Om jeg hadde hatt tighte stripete jeans og spilt det samme på scenen hver eneste kveld, hadde sikkert jeg også begynt å drikke, sier Bent. Poenget er å alltid sette seg mål, alltid søke utfordringer. Nå på denne turneen, for eksempel, skal vi spille i Frankrike for første gang. Det er utfordring og kick nok.
den som skriver de aller fleste låtene og de aller fleste tekstene for Motorpsycho. Han skriver og hører mye på musikk, skriver mye tekster og leser mye for eksempel av den nåværende favoritten James Ellroy, Phillip K Dick, Jeff Moon og hans ene norske oppheng, Gert Nygårdshaug.
Det er vanskelig å se for seg Bent opptatt av mye annet enn dette, men undertegnede har jo merket at intervjuobjektet er minst like påtatt uinteressert som meg i lydene som når oss fra et fotballstadio ikke langt unna en champions league-onsdag i mars.
Det ligger mye lidenskap her. Manchester United - Liverpool fra 1977 har jeg fått på video nå. Kan se den gang etter gang. Har begynt å spille selv igjen også, i bydelsklubben Inter Buran. Når en har passert 30 er det ålreit med litt «male bonding» som ikke nødvendigvis innbefatter øl og sene bykvelder, sier Bent som faktisk debuterte i medias søkelys som fotballspiller. Det var som lilleputtspiller i 1981, Bent scoret to mål da Snåsa sensasjonelt slo Steinkjers førstelag i Trønder-Avisas cup. Et godt bilde av en jublende Sæther ledsaget artikkelen i arrangøravisen, og senere var nettopp dette i flere år fast vignettbilde for avisens fotballdekning i yngre årsklasser.
voksent, men fortsatt orientert mot det guttete. Hva med det mer etablerte livet, med barn og sånt. Kollega Snah fikser kombinasjonen? Spørsmålet er kommet på banen. Men jeg tror det er vanskelig for meg foreløpig. Jeg er så total. Har jeg vært på kino er jeg så oppi filmen at jeg blir skikkelig sint om noen begynner å snakke fotball på vei ut. Hadde jeg hatt barn, tror jeg ikke at jeg hadde fått til å gjøre noe annet, langt i fra å skrive musikk.
Er du kanskje ikke så enkel å være kjæreste med heller?
Heldigvis er vi peilet inn i samme retning. (Cecilie Lykke er Motorpsychos manager.)
Sier Bent Sæther. Som da han startet i Motorpsycho fremsto som et rockmonster alltid i fokus på bildene. Med ring i nesen, rastahår og tøffest i byen. Var ikke bare, bare å komme fra Snåsa, måtte kompensere litt, sier han i dag. Allerede den gang merket enhver som var interessert at rockopprøreren både hadde et glassklart, sterkt blikk og et varmt smil. Nå er Bent Sæther en mer åpenbart harmonisk person.
Jeg hadde spart opp 200 000, og kunne bevilge meg selv en lengre ferietur eller hva jeg måtte ønske. Men livet mitt har aldri vært bedre, jeg trenger ingen ting. Det endte med at jeg brukte det som egenandel i mitt første huslån.
Så nå sitter Bent i sin egen leilighet. Han har for lengst kastet ringen i nesa, og har nå i vinter dessuten kostet på seg å utbedre den ene fortannen som har vært halv etter hasardiøs stagediving i Tyskland for mange år siden. Så ikke alt er som det var, selv om de fleste idealer er intakt.
Faren hjalp nettopp Bent med å installere dusjkabinett i leiligheten. Da spurte han sønnen sin om det var feil av familien å flytte til Snåsa den gangen.
Selvsagt var det feil. Det var fryktelig. Men samtidig: Det har preget meg enormt, gjort meg til den jeg er. Og i dag ser jeg ingen grunn til å ønske det annerledes.
Ole Jacob Hoel
