Looong Geb special and interview with quite some MP contents
taken from the Norwegian newspaper
ADRESSEAVISEN / UT-MAGASINET, 2001-05-25.
Norwegian. Found at the adresseavisen-site by Lon.

En rebell og en bohem er han muligens, Håkon Gebhardt (32). Men en hyggeligere kar skal du samtidig lete lenge etter. Motor-psycho-trommisen er kjent for sin lite snobbete væremåte, noe som kommer fullt til syne i disse dager, da han turnerer sammen med Martin Hagfors under bandnavnet HGH.

Vi blir mye løgn og historier mellom låtene. Vi vil gjerne være på scenen så lenge som mulig, ler Gebhardt, som trakterer banjo i duoen. Nylig spilte de i Spydeberg, der de spilte for 18 betalende på den lille kiosken «Jernbanegata Sport og Kakao». Konserten varte i to timer, bare avbrutt av innehaveren, som ønsket å holde et lite foredrag om sjokolade. Selv om det blir artige episoder ut av samarbeidet, er Gebhardt frustrert over Hagfors' glemsomhet.

Halvparten av tida på turné bruker vi på å hente ting Martin har glemt igjen. Vi må ta et møte allerede i kveld. Nå er det slutt på å komme i siste liten til flyplassen. Hvorfor kan vi ikke være der en time før avgang, som alle andre? sukker han.

Familien Gebhardt flyttet fra Trondheim til Tromsø da småen var to år gammel.

Pappa kommer fra en musikalsk familie. Under familiesamling hos bestefar da jeg var yngre, var det alltid det samme etter middag: Alle trakk til musikkrommet, og bestefar spilte pumpeorgel mens sønnene sto bak og sang, minnes Gebhardt. Hans egen musikalske karriere begynte under Alta-demonstrasjonene i 1979. Det var en turbulent tid i Tromsø, med sivil ulydighet og husokkupasjoner. Unge Håkon ble protestsanger.

Jeg spilte til blodspruten sto. Ganske snart hadde jeg laga punk-låten «La elva leve», smiler han. De fleste bandene Gebhardt var med i, fikk øve hjemme hos foreldrene. Stua var alltid full av utstyr og folk.

Det ristet og duret. Mamma jobbet to kilometer fra huset vårt, og en dag hørte hun bråket da hun var kommet halvveis hjem. Det må ha vært skrekkelig for dem, ler han og rister på hodet.

På skolen var unge Håkon en rebell.

Jeg havnet bestandig i bråk på skolen etter mine små aksjoner. Annenhver dag måtte jeg troppe opp foran rektor, som sukket og spurte hva det nå var jeg hadde funnet på. Jeg skrek ut om forferdelig pensum og dumme lærere, forteller han med et smil. På grunn av liten leselyst i de teoretiske fagene, var det bare så vidt Gebhardt kom inn på videregående skole.

Jeg gjorde det bra i musikkfagene. Men jeg strøk i mye annet, og var i krig med lærerne. Derfor fikk jeg ikke studiekompetanse. Men jeg forbannet meg på at jeg ikke skulle gå mer skole, så det ga jeg blaffen i, sier han. På denne tiden var det heavyrock som opptok Gebhardt. Så da han fikk høre at det fantes en rockeskole på Melhus, med lærere fra Stage Dolls og TNT, var det ingen tvil. Han kom inn på Trøndertun, men opplevde likevel året som en liten nedtur.

Jeg fikk ikke råd til å ta timer med heltene mine. Men jeg hoppet likevel på alt jeg kunne, og det beste med året var at jeg lærte meg studioteknikk. Pluss at jeg møtte Snah, selvsagt, legger han til. De to skulle senere utgjøre to tredeler av Motorpsycho.

Man blir slått av hvor hyggelig Håkon Gebhardt er. En gjennomført trivelig kar, som man heller ikke trenger å dra historiene ut av med pinsett. Han legger ut på kvarterlange foredrag om det meste. Da han setter i gang om barndommen sin, slipper vi å si stort mer enn «ja» og «ha» før han har kommet til 18-årsalderen. Gebhardts usnobbete rykte kan bekreftes av dem som har snakket til ham ute på byen.

Jeg er veldig naiv. Jeg blir både brydd og forundret når folk kommer bort til meg på byen for å snakke om Motorpsycho. Jeg vil mye heller snakke om dem og hva de driver med enn om musikk. Jeg er interessert i andre mennesker, og tenker ikke på meg selv som en rockestjerne. Jeg er nå engang fryktelig normal, smiler han.

Lydskole i Oslo ble neste stoppested. En gang han skulle skru lyd for et countryband i studio, oppdaget han banjoens magi.

Banjo-spilleren deres var en fyr med krusete hår og heisskrekk. Da han spilte «Piknik med døden», skjønte jeg med en gang at jeg måtte skaffe meg en banjo, utbryter Gebhardt. Derfor ble det banjo for de første pengene han fikk utbetalt i Motorpsycho. Siden har det blitt flere.

Kjæresten min liker nok ikke at jeg bruker så mye penger på banjoer, men som trøst har jeg kjøpt en til henne også. Siden hun er kunstner, har vi planer om å lage et banjobyggeprosjekt sammen. Det letter samvittigheten min litt, smiler han, og byr på morens kake. Den må være oppspist før hun kommer på besøk to dager senere. Bosatt på framleie i et flyktningemottak i Bergen, fikk Gebhardt en dag telefon fra Snah, som fortalte at Motorpsycho trengte en trommis. Fort. Gebhardt dro oppover, ettersom han uansett hadde fått siviltjeneste på Haukåsen.

Man kan få inntrykk av at Bent og Snah er de musikalske «ideologene» i bandet?
De måtte iallfall ta meg i musikalsk skole. Jeg fikk kassetter fra Bent med band og trommiser han ville jeg skulle lære av. Jeg var ganske lite oppdatert på den tiden. Adressa skrev i en anmeldelse fra den tida at Motorpsycho spilte grønsj. Jeg ante ikke hva det var, men antok at det var et eget trønderuttrykk, sier Gebhardt og ler hjertelig.

Allerede fra starten av turnerte Motorpsycho heftig. Kombinert med siviltjenesten ble det for mye for Gebhardt. Han hadde aldri fri, og slet seg helt ut.

Jeg søkte om å få utsatt tjenesten, men de nektet. Så jeg stakk av til Danmark, forteller han. Da han kom tilbake, fikk han bo og spise gratis på Søsterhjemmet en stund. Men en dag sto en streng dame på gulvet på rommet hans, og ba ham om å komme seg ut innen 24 timer. Han hadde fortsatt ikke fått fri fra siviltjenesten, og derfor fikk han heller ikke penger på sosialen. Sofaen til Snah ble redningen.

En stund levde jeg kun på en stor Japp-sjokolade om morgenen. Dessuten var det gratis kaffe-påfyll på 3B, så jeg satt der og pimpet kaffe helt til vi skulle ha øving. Kostholdet mitt på den tida var en katastrofe, forteller han med innlevelse. Etter hvert ordnet det seg med sosialkontoret, og Gebhardt fikk etterbetalt penger.

Resten av siviltjenesten fikk han ta på Studentsenteret AVH. Trivselsnivået steg med mange hakk. Han ble introdusert til Svartlamon'n gjennom nachspiel, der både menneskene og heimerten falt i smak. Det ble starten på mange gode år blant kreative og alternative sjeler. Gebhardt flyttet fra Svartlamo'n for fire år siden, og bodde lenge på Bakklandet. Men for litt over ett år siden brant huset ned. Brannen førte til vennen Bernt Erik Matsons tragiske død. Gebhardts kjæreste berget så vidt.

Jeg var på turné, og fikk beskjed via telefon. Vi hadde konsert samme kveld, og det var tøft å spille når jeg visste at en god venn hadde omkommet og at kjæresten min nesten gjorde det samme, sier han alvorlig. Paret mistet det meste de eide i brannen, og etter en kort periode da de bodde på Lademoen skole, flyttet de til Ila.

Det var et hus fullt av narkomane og dop-dealere. Døgnet rundt var det pengeoppgjør, stjeling, slåssing og blod i oppgangen. Stadig vekk kom folk bærende med sykler og stereoanlegg, og folk gikk rundt og brakk seg i abstinens. Ofte satt jeg i byen helt til jeg ble overtrøtt før jeg gikk hjem. Jeg orket bare ikke å være der, sukker han. Opplevelsen har fått ham til å bli tilhenger av å gi de narkomane fri heroin.

Noe må jo gjøres. Den jævelskapen jeg var vitne til der ute hadde ikke skjedd dersom dopet hadde vært fritt, sier han. Nå bor han fredelig i Hospitalsløkkan, og trives under mer ordnede forhold.

De fleste søker litt trygghet etter hvert. Jeg brenner fortsatt for mange ting, men jeg håper jeg er ferdig med kampen for tilværelsen, utdyper han. Selv om det meste ved Håkon Gebhardt antyder en kjernekar, har han sine dårlige perioder, han som alle andre.

Jeg trenger to uker på å komme meg ned igjen etter en turné. Den første uka drikker jeg ei flaske vin om dagen, og avreagerer ute på byen etter å ha vært edru hele turneen. Den andre uka får jeg ryddekick. Mens jeg har vært borte, har kjæresten min fått sine rutiner, og det tar litt tid for begge å møtes på halvveien igjen, forklarer han. Men menneskene rundt ham får også føle det på kroppen før han reiser på turné.

Et par uker før turneene låser det seg for meg. Jeg blir nærtagende og rastløs, og ganske umulig å bo med. Kjæresten min sier at hun kan høre det på stemmen min allerede etter den første konserten. Jeg blir et mer harmonisk menneske etter å ha blåst ut nervene den første kvelden - Det blir litt vrient med slike perioder, særlig når en tenker på hvor ofte jeg er ute og spiller. Det kan nok bli i meste laget for henne, men det betyr også at vi ofte møtes «på nytt», med ny spirit, forklarer han. Vi blir avbrutt av at telefonen ringer. Det er Martin Hagfors på vei til spillejobben samme kveld i Verdal. Etter litt fram og tilbake legger Gebhardt ned røret med et sukk.

Der kan dere se. Han hadde selvfølgelig glemt tamburinen sin.

Vegard Enlid