Concert review of the Studenter-Samfundet-gig 2000-03-17
taken from the
Norwegian newspaper
ADRESSEAVISEN, 2000-03-20
Found at the Adresseavisen-website
 |
Bent, Snah og resten av Motorpsycho ga publikum høydepunkter og bølgedaler i
Studentersamfundet fredag. Det nye pop-pregede repertoaret har ikke satt seg helt ennå.
Foto: AAGE ASPHAUG |
 |
Foto: AAGE ASPHAUG
|
Studenter-samfundet fredag Motorpsycho
En konsert med Motorpsycho kan være som en berg- og dalbane. Høydepunktene kommer tett, men mellom dem må vi gjennom en del transportstrekninger.
Transportstrekningene, som en publikummer treffende uttrykte det, oppstår når bandet improviserer i vilden sky. Slike lange passasjer kan være fascinerende når gløden og inspirasjonen er der, men andre ganger kan de utarte til formålsløs, instrumental onani. Likevel tilgir vi Bent, Snah og Gebhardt, som på denne turneen er forsterket med tangentmann Baard Slagsvold. For Motorpsycho har en kompromissløs vilje til å gjøre akkurat som de selv vil, og en slik mangel på publikumsfrieri er sjarmerende.
Storsalen i Studentersamfundet var selvfølgelig stuvende full og tett av forventning. Motorpsychos siste cd, «Let Them Eat Cake», er en voldsom suksess, og selv om enkelte puritanere mener at de er blitt for popete, er det store flertall enig om at plata er en av deres aller beste.
Kvelden ble en musikkhistorisk oppvisning. Bandet forsyner seg uhemmet av rockens godbiter fra 60-tallet og fram til i dag, og de setter sitt personlige stempel på alt.
Åpningslåten var en glemt klassiker av The Allman Brothers Band; «In Memory Of Elisabeth Reed», en lang, gitarorientert instrumentallåt som har sine røtter i sørstatsrocken, men som Motorpsychos framførte med psykedelisk jazzrock-preg.
Derfra gikk vi inn i The Doors-land. Baard Slagsvold demonstrerte store ferdigheter på ymse tangenter, og innimellom var det akkurat som å høre Ray Manzarek. Men typisk nok for Motorpsycho, henter de også inspirasjon fra The Doors rake motsetning, The Beach Boys. Låter som «Never Let You Out» fra den siste cd-en og «Go To California» er spekket med fine vokalharmonier og referanser til brødrene Wilson.
Den nye «Upstairs-Downstairs» var også et høydepunkt - men så gikk vi inn i en langvarig transportstrekning der bandets nye popsensibilitet forsvant i ullen lyd og utflytende improvisasjoner.
Det som klinger flott på plate, hadde fredag en tendens til å bli ullent i kanten. «The Other Fool» ble ikke på scenen den knallåten den er på cd. Den gamle «Plan # 1» fungerte derimot glimrende som avslutningslåt før ekstranumrene, og det betyr antagelig at Motorpsycho trenger litt tid for å få sine komposisjoner under huden.
Det var ujevnt som sagt, men da bandet avsluttet med Vortex, var innvendingene glemt. Da tok det av nesten som når Motorpsycho er på sitt aller beste, og vi var alle enige om at det hadde vært en fin kveld med landets antagelig beste rockeband i dag.
Trygve Lundemo
