Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Trondheimsbandet har ikke spilt to konserter med samme repertoar. Og de har spilt mange konserter. Plutselig var de på scenen, og de hadde tydeligvis ikke tenkt å ta hensyn til at dette var tidlig fredag kveld og at klubbaftenkonsertene tradisjonelt er mellomstasjonen fra vorspielet til sjekkefredagen i Samfundet. For Motorpsycho-trioen dro forsiktig i gang atmofærisk jamsession i retning de finere kunstner.

Så var det rocksymfonien sin tur, en høyt og lavt-versjon av «Un chien d'espace» som sikkert varte i 15 minutter og kanskje i 30. Noe a la versjonen som finnes på bandets nyss utgitte live-cd, genialt det ene øyeblikket, litt masete riff-rockete det neste.
Dette var en forvirrende start, og mere klarhet i hvordan bandet hadde tenkt seg kvelden ble det ikke av at de spilte to helt nye låter – begge befriende popkonsise. Den første en 60-tallssjarmør verdig Small Faces, den andre en funky 70-tallsgreie.

Motorpsycho er et unikt samspilt poporkester. De tre musikerne Bent Sæther (bass, vokal), Snah (gitarer og kyeboard) og Gebhardt (trommer) blir en homogen enhet i konsertsituasjon. Det er et alltid fascinerende å følge dem i den unikt kompromissløse måten de driver et band på.
Det er ikke nødvendigvis genialt alt de gjør. De har et underkjent poptalent og fungerer glimrende når de tør gjøre ting enkelt. Men det helt enestående med trioen er når de improviserer seg dypere og dypere ned i grunnideer – og skaper det helt kompromissløst egne.

Litt for ofte er de i en mellomstasjon av disse ytterpunktene – i en litt masete parafrase av 70-tallets boogie skråstrek progrock skråstrek hardrock. I hvert fall var de litt for ofte der fredag kveld.

Men så er de gnistrende, når de er gnistrende også da. Knapt noen var vel overrasket over at de ikke spilte en eneste av sine etablerte popfavoritter. Men de gjorde noen av de mest sentrale låtene på sine siste to cd-er. I tillegg til nevnte «Un chien d'espace» fikk publikum blant annet «Superstooge» og «Walking On The Water» – samt «Vortex Surfer» som overbevisende ekstranummer. Og ellers – coverlåter fra MC5 til Mamas & Papas, og altså indikasjoner på endel skikkelige poplåter på den neste cd-en.

Ole Jacob Hoel


[media stories: norwegian: 1999]
	Psycho høyt og lavt Concert review of the Samfundet-gig / 1999-04-09 taken from the Norwegian newspaper ADRESSEAVISEN, 1999-04-12. Motorpsycho Storsalen Studentersamfundet, fredag Drøyt 1000 tilhørere (utsolgt) Dels besnærende atmosfærisk, dels sjarmerende popete. Alltid uforutsigelig, men ikke konsekvent genialt. Som alltid forventning i salen foran en konsert med Motorpsycho. Hva kan vi vente oss? Trondheimsbandet har ikke spilt to konserter med samme repertoar. Og de har spilt mange konserter. Plutselig var de på scenen, og de hadde tydeligvis ikke tenkt å ta hensyn til at dette var tidlig fredag kveld og at klubbaftenkonsertene tradisjonelt er mellomstasjonen fra vorspielet til sjekkefredagen i Samfundet. For Motorpsycho-trioen dro forsiktig i gang atmofærisk jamsession i retning de finere kunstner. Så var det rocksymfonien sin tur, en høyt og lavt-versjon av «Un chien d'espace» som sikkert varte i 15 minutter og kanskje i 30. Noe a la versjonen som finnes på bandets nyss utgitte live-cd, genialt det ene øyeblikket, litt masete riff-rockete det neste. Dette var en forvirrende start, og mere klarhet i hvordan bandet hadde tenkt seg kvelden ble det ikke av at de spilte to helt nye låter – begge befriende popkonsise. Den første en 60-tallssjarmør verdig Small Faces, den andre en funky 70-tallsgreie. Motorpsycho er et unikt samspilt poporkester. De tre musikerne Bent Sæther (bass, vokal), Snah (gitarer og kyeboard) og Gebhardt (trommer) blir en homogen enhet i konsertsituasjon. Det er et alltid fascinerende å følge dem i den unikt kompromissløse måten de driver et band på. Det er ikke nødvendigvis genialt alt de gjør. De har et underkjent poptalent og fungerer glimrende når de tør gjøre ting enkelt. Men det helt enestående med trioen er når de improviserer seg dypere og dypere ned i grunnideer – og skaper det helt kompromissløst egne. Litt for ofte er de i en mellomstasjon av disse ytterpunktene – i en litt masete parafrase av 70-tallets boogie skråstrek progrock skråstrek hardrock. I hvert fall var de litt for ofte der fredag kveld. Men så er de gnistrende, når de er gnistrende også da. Knapt noen var vel overrasket over at de ikke spilte en eneste av sine etablerte popfavoritter. Men de gjorde noen av de mest sentrale låtene på sine siste to cd-er. I tillegg til nevnte «Un chien d'espace» fikk publikum blant annet «Superstooge» og «Walking On The Water» – samt «Vortex Surfer» som overbevisende ekstranummer. Og ellers – coverlåter fra MC5 til Mamas & Papas, og altså indikasjoner på endel skikkelige poplåter på den neste cd-en. Ole Jacob Hoel Back to the Media Stories page...