Article about Cecilie
taken from the Norwegian newspaper
AFTENPOSTEN, 1993-11-13.
Norwegian. Found and sent in by Paul Caspers.

Alle drømmer om å bli stjerne. Og for å komme seg opp fra øvingskjelleren og ut i rampelyset skaffer mange seg en manager - som Cecilie Lykke.

Hei du, dette er Børre Barsk, jeg ringer for Rømlingene, de nye stjernene i norsk rock! Nå skal du høre ...

Det finnes ikke den plateselskapsdirektøren eller konsertarrangøren som ikke har løftet av telefonrøret og møtt en pågående manager som slår seg frem gjennom øregangen: Dette bandet må du satse på!

Manager. Det er trylleordet for alle rockband som har blikket rettet mot fremtiden, MTV og hvite limousiner, men også mot en helt vanlig spillejobb på rockeklubben. Bildet av en fet, mafialignende manager som med en like fet sigar peker på den stiplede linjen på millionkontrakten og sier "bare skriv under her, gutter" , det gjør ethvert band våte i øynene. Og det er ikke bare The September When som har en.

Sterk vilje og stor tålmodighet. Det er forutsetningen for å kunne gjøre en skikkelig jobb som manager, forklarer Cecilie Lykke. Som talskvinne, vaktmester og innpisker for Trondheimsbandet Motorpsycho har 26åringen sin del av æren for at "klientene" det siste året er seilt opp som det aller heteste navnet i den tyngre rocken. Men så vinker hun avvergende med ringfingrene; vi må ikke tro at det bare er å brekke til.

Det gjelder å ha gode kontakter, kjenne folk på alle kanter. Og ikke minst er det nødvendig å ha et realistisk forhold til hva man kan utrette for bandet, sier hun. En manager som plager vettet av folk med overdrevent skryt om bandets fortreffelighet, kommer som regel ikke langt. Saklighet og orden er bedre.

Med bakgrunn fra konsertarrangering på UFFAhuset, ungdomshuset i Trondheim, begynte hun som manager for Motorpsycho for snart tre år siden. Den gang hadde ingen utenfor miljøet hørt om dem, og mens bandet ruser motoren på vei mot store høyder, kan Cecilie med et blikk i bakspeilet bekrefte at lykken ikke venter bak første hjørne.

For de fleste band er det en stor fordel å ha en ved sin side som samtidig står litt utenfor, en som alltid er der. Jeg har brukt og bruker mye av tiden på å ringe. Vet ikke hvor mange telefoner jeg har tatt hit og dit og tilbake igjen, men det første året fikk jeg en skade i telefonhånden, lyder det fra manageren - som egentlig synes manager er en litt teit betegnelse. Og det holder uansett ikke med sentralbordstemme og optimisme alene.

Jeg gjør alt. Bortsett fra å spille. Alt som har med papirer og penger å gjøre er mitt ansvar, og det siste året har papirmengden og pengebunken blitt betraktelig større, forteller hun. Det er hun som forhandler om honorarer. Honorarer som med tiden er steget fra å få dekket utgiftene til opp mot flere titusener kroner for en kveld. Med årlig omsetning på flere hundre tusen kroner gjelder det å holde regnskapet i orden.

I tillegg booker jeg konserter og legger opp reiseruter. Som roadmanager - enda et dustebegrep - tar jeg meg også av alt det praktiske under selve konsertturene, forsikrer meg om at hotell er bestilt, sørger for at vi er på rett sted til rett tid, for eksempel på lydprøvene, sier hun og legger til at foran store opptredener har hun de samme prestasjonsnervene som musikantene.

Mammafiguren som etter øl og pizza på konsertstedet tar rockegutta sine på fanget for å få dem til å rape, ligner likevel lite på Cecilie Lykke.
Gutta i Motorpsycho er så greie, så. De kan også utføre enkle arbeidsoppgaver selv.
Jeg gjør alt. Bortsett fra å spille.

Yngve Ekern