Article
taken from the Norwegian newspaper
AFTENPOSTEN, 1992-04-24.
Norwegian. Found and sent in by Paul Caspers.

Motorpsycho kobler støyende virkemidler med en estetisk fintfølelse vi ikke har hørt i Norge før. Og bandet er nok det siste som presenterer sin musikk med alle det gamle LPformatets muligheter.

Så vakkert, så herlig fullendt, er det første du tenker når du får Trondheimbandet Motorpsychos debutalbum "Lobotomizer" mellom hendene. Nostalgien får overtak i et for vinylfreaks hellig øyeblikk, før du lar deg rive med av rillenes kaskader av støy, så kreativt fremført at det slår det meste over ende.

For her beundrer du coverkunst som forlengst er gravlagt, erstattet av CD'enes sterile plastplukk: psykedelisk forside, utbrettcover du kan studere lenge, håndtegnet innerpose med en drøss detaljer, innlagt plakat! Det hele komplett med plastomslag, og som om det ikke er nok, får du nesten tårer i øynene når du oppdager graveringsteksten på vinylen, mellom rillene og etiketten.

"Lobotomizer" kom i høst, og allerede nå er gruppen ute med oppfølgeren "Sootre" (sic) , også den på det utmerkede alternativselskapet Voices of Wonder, med egen butikk på Grunerløkka. Her får vi til overmål et omslag i metall, riktignok i begrenset opplag. LP'en har en side som spilles på 33 rpm, den annen går på 45.

Musikken, da?
Å, herlighet. Vibrerende gitarstøy, overstyrte rørforsterkere, dyp gjenklang, som ekko fra et kosmos der alt er kaos og alt er mulig, eksploderende stjerner ...
Nåja, en vanlig musikalsk lakmustest avdekker at powertrioen med signaturene Bent på bass og vokal, Snah på gitar og Gebhardt på trommer, alle helt i begynnelsen av 20årene, henter inspirasjon fra et bredt spekter.

Påvirkning fra den nye, amerikanske generasjonen som representeres av blant andre Sonic Youth og Dinosaur jr. , mikser de like gjerne med jazzinnflytelse fra for eksempel Knitting Factoryscenen i New York. Elementer fra det tidlige 70tallets progrock og Led Zeppelin blandes smakfullt med råere takter som Stooges var med på å introdusere. Kort sagt kryssklipper de med vidåpent sinn punk, frijazz og prog med popens melodisans i alt fra tostemt sangharmoni til skjærende metal.

Det gjelder å ta det dystre inn over seg, våge å kjenne etter. I kontrastene ligger det nyanser som også kan formidle noe vakkert for den som går inn i det, lyder det fra Gebhardt etter en kakofonisk konsert i hovedstaden forrige uke.
Lytteren må forstå hva som ligger bak støyen, vi krever mye, legger Bent til. Og den som fordrer at folk må dukke under overflatens førsteinntrykk, blir sjelden allemannseie.
Derfor er det dårlige kår for all kunst. Det er ikke lett å spille som vi gjør. Vi bråker ikke bare for å bråke, men synger for eksempel om forhold som passiviserer folk, gjør oss mindre i stand til å være sånn vi egentlig ønsker, om autoriteter og dårlige oppvekstkår. Og støy er det beste til å uttrykke kjipe følelser.

Sant, og den som tar låter som "TFC" fra "Lobotomizer" inn over seg, skriver garantert under på det. Det er en inn til margen rystende sang om incest og dobbeltmoral, og den ender i en evigvarende sirene på innerste rillespor. Sterkere er det neppe gjort her til lands, og LP'en byr på flere av samme sort.

Det høres at vi i likhet med 70tallets progrock på merker som Vertigo og Harvest bruker mye tid på jamming.
Improviserer og lar ting flyte ut og ta tid. Veien er målet, og musikken utvikler seg underveis, sier Bent, med henvisning til bandets konserter i særdeleshet.

Med oppvekst på så forskjellige steder som Snåsa, Steinkjer og Tromsø oppfatter de tre seg som en del av en generasjon med fint lite felles. Bosatt i Trondheim identifiserer de seg mest med miljøet rundt UFFAhuset, i slekt med Blitz her, og trekker frem tidens mangel på ekthet, fravær av friksjon i kommers- og kosesamfunnet, som bakgrunn for den utagerende musikken.

Vi koser oss i hjel uten å høre den egentlige støyen, trafikklyset som piper, vogntoget som dundrer forbi - ingen legger merke til det før det braker inn i en husvegg og eksploderer, sier Gebhardt.

Yngve Ekern