Long interview with the band around the LTEC-release
taken from the Norwegian magazine
AUDIO #2 / 2000.
Norwegian. Transcribed by Kristoffer.

Mye av omtalen rundt denne platen har dreid seg om at bandet har "utviklet seg" siden siste korsvei. Undertegnede finner det mer riktig å påpeke utskiftingen av referanser og kilder i rockehistorien enn videreutvikling av eget sound, men hypotesen blir bare delvis berørt under samtalen. I møte med min lille problemstilling, sier de selv at utviklingen har funnet sted under innspillingsprosessen, der justering av filosofi var avgjørende og mer sentralt enn det har vært før.
Vi gikk litt lei av den måten vi har jobbet på før. Vi har pleid å jamme fram rammen til en låt, og deretter gått i studio og spilt inn materiale til en hel skive på en uke eller mindre. Det gikk en slags rutine i spontaniteten, sier Bent. Vi bestemte oss for å fokusere på vakkerhet med lite friksjon som stikkord, og til forskjell fra tidligere har vi brukt lang tid på produksjonen slik at vi kunne rendyrke det vi ville fram til. En annen viktig forskjell var at vi var nødt til å gi rom for strykere og blåsere når vi lagde låtene - det var en stor utfordring for oss å gi plass til andre aktører.
Baard Slagsvold, kjent som bassist i Tre Små Kinesere, er det nye tilskuddet til stammen av assosierte medlemmer i Motorpsycho. Foruten å spille piano, står han også for stryke- og blåsearrangementene på "Let Them Eat Cake":

Hva slags rolle spilte Baard Slagsvold i denne prosessen?
Baard fungerte i høyeste grad som tolk, og formidlet våre ideer til strykekvartetten Strings Unlimited, Ole Henrik Moe, og blåserne som bidrar på plata. Akkurat der kunne vi ikke greid oss uten Baards hjelp. Det nytter liksom ikke å nynne en melodilinje og så forvente at strykere og blåsere skal skjønne hva du mener. De må ha noter, og der kom Baard inn i bildet som videreformidler av våre ideer, forklarer Hans.
Håkon: Vi har kjent Baard lenge, og vi var trygge på at vi hadde et felles fundament det gikk an å bygge noe på. Vi kunne ikke samarbeidet så tett med en person med mindre vi var sikre på at han ville ivareta essensen i låtene våre.

Dere satte opp to regler, eller dogmer, i forkant av innspillingen; Ingen låter skulle være mer enn fire minutter lange, og totalt sett skulle ikke plata overstige 40 minutter. Hvorfor behovet for å sette så klare rammer?
Regler er også til for å brytes, og vi har heller ikke fulgt disse dogmene slavisk. De fungerte som hjelpemidler, slik at det ble lettere for oss å bryte med den gamle måten vi laget låter på. Vi ville prøve å snevre det inn framfor å åpne slusene som vi har gjort så mange ganger før, fortsetter Hans.

Men gjorde dere ikke det samme ved å slippe et album som "Blissard", som oppfølger til "Timothy's Monster"?
Hans: Jo, det kan stemme, litt av samme tankegangen lå bak den plata òg, men "Blissard" var mer et stilvalg framfor en bevisst endring i filosofi. Den islandske forfatteren Halldor Kiljan Laxness sa en gang at han hadde vært gjennom så mange stilskifter at det var på tide å sette dem til side og fokusere på historien som skulle fortelles. Vi føler litt av det samme og følte nå et sterkt behov for å fokusere fullt og helt på å foredle låtene i studio.
Vi var veldig usikre på hvordan dette skulle falle ut, men nå i ettertid er vi svært fornøyd med resultatet, fastslår Bent.

Jeg synes det er en låt som skiller seg ut, og det er den eneste instrumentalen og Allman Brothers-pastisjen "Whip That Ghost"?
"Jasså, du er Southern rock-fan?" kommer det forventningsfullt fra Bent.
Jeg må her innrømme at jeg ikke er helt stødig på bakgrunnen til Southern rock-begrepet, og ber Bent utdype. Han forklarer at Allman Brothers Band er utgangspunktet for en retning på slutten av 60- tallet som fusjonerte honky tonk, country / roots og tung, bluesaktig rock & roll med de improviserende tendensene til Cream og Grateful Dead. Allman Brothers Band ble blant annet etterfulgt av som spilte en mer rocka og tyngre form for Southern rock.
Mens Bent snakker kommer jeg på at Motorpsycho faktisk gjorde en cover av Lynyrd Skynyrds "Working for MCA" på B-siden til syvtommeren "Sinful, Wind-borne" som ble sluppet i sammenheng med "Blissard", nok et likhetstrekk mellom sistnevnte plate og "Let Them Eat Cake" som dessverre ikke blir poengtert under samtalen.

"Whip That Ghost" minner også litt om den flyten John Coltrane og Miles Davis representerte på 60-tallet?
Bent: Ja, akkurat her har vi mye felles med Baard, som for øvrig er utdannet jazzpianist. Det er kanskje litt utilfredsstillende å spille bass i Tre Små Kinesere når man har den bakgrunnen. Men det er vanskelig å unngå å nevne dynamikken mellom Coltrane og Elvin Jones, og Miles i forskjllige bandkonstellasjoner i årene rundt 1970, når vi først er inne på det.

Antyder fascinasjonen for jazz en utvikling i den retning for dere i framtiden?
For tidlig å si noe om det, vi har lyst til å prøve det ut, men det er ikke overveldende sannsynlig at det skjer nå. Det blir vanskelig å spille elektrisk jazz med gitar, det er antageligvis ikke lett å unngå stiene til John McLaughlin og de greiene han gjorde med Miles og senere med Mahavishnu Orchestra, sier Bent.
Håkon skyter at det er mange spennende norske jazz-prosjekter på gang:
Jaga Jazzist er et meget bra orkester, ellers er The Trio også spennende.
Krøyt er også veldig interessante, selv om de kan høres litt uforedlet ut akkurat nå, sier Bent.

"Let Them Eat Cake" er altså en ren studioskive, og en ganske drastisk overgang fra måten dere har spilt inn platene deres på før. Hva har denne overgangen innebåret for dere?
Vi har vært vant til å jobbe analogt, og i hvert fall har jeg fremdeles en forkjærlighet for det , sier Håkon. Vi liker jo å spille høyt, og skrur man opp lyden på digitalt utstyr kan man formelig høre firkantpulsene, til forskjell fra den karakteristiske pumpingen de analoge båndene produserer. Men allikevel fungerer multitracking-utstyret bra på denne skiva, det står godt i forhold til musikken som inneholder flere enkeltkomponenter enn før.
Hans: Det er et lite aber med å spille inn skive på denne måten.Når man har muligheten til å konsentrere seg fullt og helt om seg selv, og i mitt tilfelle gitaren, kan man fort bli svært detaljorientert og automatisk prioritere seg selv framfor helheten og dynamikken i bandet. Can er et godt eksempel på dette i sin tid. Det virker ikke som de helt taklet overgangen til digitalt utstyr, og på et tidspunkt forsvant intensiteten og vitaliteten som var med på å definere bandet i begynnelsen. Ifølge dem selv forvandlet de seg fra et kollektiv til et band bestående av individualister i takt med overgangen til multitracking-utstyr. Men for oss var dette en ønsket overgang, noe vi ville prøve som en del av behovet vårt for å bryte med prosessene vi har vært gjennom hundre ganger før.

Brian Wilson er et godt eksempel på at det kan fungere, skyter Bent inn, og tenker sikkert på Beach Boys' "Pet Sounds", - men "gamlemåten" å skru lyd på i studio er vel snart en tapt kunst. Problemstillinger som avstand mellom instrument og mikrofon, hvor mange mikrofoner man skulle ha i forhold til hvor mange instrumenter, og videre hvilke instrumenter som passer sammen og ikke. Lou Reed ville for eksempel ikke ha noe av at Moe Tucker spilte på cymbalene i Velvet-dagene - han mente de spiste opp lyden fra gitarene. I dag kan man fikse alt på en mikser. Det har åpnet mange dører, men det har dessverre også gjort at noe har gått i glemmeboka.

Hvordan vil dere presentere de nye låtene i konsertsammenheng?
Så lang har vi ikke kommet ennå. Det vil nok oppstå problemstillinger når vi skal spille disse låtene live, men vi er ikke helt ukjente med denne overgangen fra før. Vi får vente og se hva det blir til.

Undertegnede var noen dager før møtet med Motorpsycho på konsert med de norske bandene Dipsomaniacs og Beezewax. Åstedet var Rockefellers alternative scene John Dee. Selv om de mindre spillestedene står for unntakene, er det en gjennomgående tendens hos mange etablerte aktører i dette miljøet (agenter, selskaper, arrangører og journalister) til å trekke fram band med en klar retrospektiv profil. Foruten Motorpsycho har band som Madrugada, Big Bang og Kåre & The Cavemen dratt god nytte av denne mer eller mindre skjulte politikken. Så også med disse to førstnevnte bandene, som er i ferd med å etablere seg via de samme mekanismene.
Hans og Håkon ble observert på John Dee denne aktuelle kvelden, og blir her tvunget til å ta stilling til levekårene til musikk av mer eksperimentell karakter:

Kan denne viljen i miljøet til å satse retro virke som en tvangstrøye på musikere og band som vil ut og fram?
Bent tar ivrig ordet:
Det er mange aspekter inne i bildet her. Vi har ikke selv et overordnet ønske om å være nyskapende, vi vil heller la oss inspirere av musikk vi selv liker, og lage den musikken vi føler for. Vi vil for enhver pris unngå kompromisser, og organiserer oss slik i forhold til omverdenen at vi i storgrad slipper det. Det er et poeng i forhold til disse mekanismene du trekker frem. Vi føler også at vi har tatt en viss sjanse i forhold til publikum, ved å snu slik vi har gjort innenfor rammen av de to siste platene, men behovet for å gjøre våre egne ting er det viktigste for oss. Dessuten har ikke rocken vært nyskapende siden en periode på andre halvdel av 50-tallet og mellom 1966-72. Den siste perioden lar vi oss inspirere nesten uhemmet av, og vi kan ikke se hvorfor vi ikke skulle fortsette med det?!

Hva med 90-tallet?
Det har helt klart vært enkeltstående gitarrock-band som kan kalles innovative fra 90-tallet også, som for eksempel Slint og My Bloody Valentine på begynnelsen av tiåret. Men selv de kan ikke løsrives fra det som er laget i forkant av deres mest betydningsfulle skiver (henholdsvis "Spiderland" og "Isn't Anything", begge '91).
Bent holder fortsatt ordet og forteller om et nettverk bestående av artister fra blant annet New Zeland, Japan, Norge og andre europeiske land som forsøker å bryte ut og videreutvikle musikk innenfor en slags rockekontekst.
Tyngdepunktet i dette miljøet har etter hvert flyttet seg fra New Zeland til Trondheim og Oslo, med blant annet artister som Continental Fruit, Slowburn, Lasse Marhaug, Truls Haugland og Kjetil Brandsdal (samt plateselskap som Smalltown Supersound og Apartment Records) i spissen. Thurston Moore fra Sonic Youth er veldig interessert i denne scenen, og han var selv med på en samleskive med disse artistene ("We'll Sail Out Far ... Maybe A Little Too Far) på norske Apartment REcords), der vi også faktisk bidro med en låt. Man kan gjerne kalle disse prosjektene for nyskapende, men veldig mye av den såkalte avantgardistiske musikken relatert til rock jeg har hørt av i dag, høres ut som eksperimenter for eksperimentets skyld - det er lite hold idet.
Eksperimentell gitarrock er ikke så vital i dag, hevder Bent.
Hans: Ellers bør jo Arne Nordheim komme i betraktning hvis man skal snakke om ny musikk. Jeg har også veldig sans for eksperimentene til Steve Reich i denne sammenhengen.

Hva med de mer eksperimentelle elektroniske bandene som mange hevder står for den mest interessante utviklingen i dag, for eksempel Mouse On Mars og Oval fra Tyskland?
Bent: Jeg får litt følelsen av det tunge og grå Tyskland når jeg hører Mouse On Mars. Hans: Det skjer faktisk en del i Tyskland for tiden. Det kan virke som tyskerne har fått mer selvtillit etter revitaliseringen av Can på 90-tallet. Det er en scene som begynner å etablere seg i Weilheim ikke langt fra München, der band som Tied + Tickled Trio (nylig norgesaktuelle på Blå i Oslo) er med på å danne et miljø som begynner å nå ut. Notwist er et annet tysk band som lar høre fra seg. De er stort sett frie for gitarer, og er til en viss grad orientert mot fri-jazz og den såkalte post- rocken i USA, der blant andre Tortoise og Aerial M er kjente representanter, i et forsøk på å utvikle de vanlige sjangerbegrepene.

Selv om de ikke faller inn under det du kanskje tenker på som nyskapende, synes jeg både Dipsomaniacs og Beezewax har kvaliteter det er verdt å sette pris på. Vi kjenner for øvrig Dipsomaniacs godt siden de er fra Trondheim, og de har litt av det samme forholdet til 60-70-tallet som oss. De gir for øvrig ut CD-versjonen av siste plata, "Braid Of Knees", på Progress i Norge og Stickman Records i Europa, sier Hans.
Til orientering: Stickman er Motorpsychos eget plateselskap, basert i Tyskland, som ene og alene ble stiftet for å gi ut og promotere Motorpsychos utgivelser i Europa. De har også etter hvert begynt å signere europeiske rockeband, der blant annet svenske Fireside har funnet sin plass.
Vi laget 26 låter i forbindelse med "Let Them Eat Cake", syv av dem blir sluppet senere på plateselskapet Man's Ruin i USA og Stickman's Ruin i Europa. De som liker den tyngre og mer rocka siden av oss får sitt på den utgivelsen. Man's Ruin har for øvrig flere norske band på samvittigheten; Schweinhund, Gluecifer og Turboneger har alle utgivelser på den labelen, så vi er i godt selskap, forsikrer Bent, og fortsetter:
Vi jobber også med en oppfølger til "Roadwork, vol. 1". Den vil bestå av et konsertopptak fra Kongsberg Jazzfestival fra 1995, der vi spilte med The Source. Den kommer når vi finner tid til det!

Carl Kristian Johansen