Interview with the band
taken from the Norwegian magazine
BACKSTAGE #4-5 / 2001.
Norwegian. Pictures scanned and article transcribed by Kristoffer.

At "Phanerothyme" har fått et retrostempel karakteriserer Bent Sæther som ubevisst. Hele Motorpsycho bygger på en kollektiv musikkforståelse som er uavhengig av sjanger.

Vi var før det forrige albumet, "Let them eat cake", kommet til et punkt at vi var ferdige med den aggressive støyrocken. Hadde vi måttet gjøre "Demon Box" om igjen i dag, hadde vi vært ferdige som band. Det skjer mye med deg som menneske fra du er 21 til du er 31 år gammel, og for oss som band var det uinteressant å fortsette i det sporet. Vi fikk ingenting igjen for det. Alt det bandet kunne komme på av utviklingsspor og kreativitet innenfor den sjangeren var utprøvd. Vi måtte være ærlige overfor oss selv. For oss er musikken blitt en livsstil. Vi må tømme harddisken for å rydde plass for nytt stoff, nye ideer, nye musikalske retninger og sjangre vi har lyst til å leke med, og ha det morsomt med.

Motorpsycho har lite til overs for det som presenteres for publikum i dag. Musikken i dag handler for mye om å sette sammen et show og gjenta dette innøvde showet gang etter gang. Da blir det vanvittig lite musikk igjen. Alt styres av det innøvde A4-formatet – og energien, spillegleden, uttrykket blir forutsigbart og monotont. For mange av artistene i dag opptrer kun for å beskytte sitt eget merkenavn. Bare se på alle reunionbandene som kommer tilbake for å gjenta et nøyaktig likt show 100 ganger verden over.

Jeg får avsmak for hvordan rocken ofte formidles i dag, fortsetter Bent. Rocken burde i større grad hentet mentalitet fra jazzen. Musikken må behandles som en levende materie som trenger adrenalin og energi når den skal levendegjøres for publikum. Derfor vil aldri to konserter med Motorpsycho være helt like. Soloene skal formidle hvordan vi har det på scenen, hvordan vi opplever stemninga fra scenegulvet og være et uttrykk for den energien vi formidler der og da. Derfor kan en solo på en konsert vare i 10 minutter, mens den knapt er der på neste.
Vi er ofte blitt kritisert av norsk presse når vi jammer og drar låtene ut på scenen. Dette er ikke noe vi avtaler på forhånd, vi formidler noe levende, og levende organismer har en ikke alltid rammer for og kontroll over. I utlandet opplever vi dette helt annerledes i konsertanmeldelsene. Pressen liker at publikum får noe annet enn rene cd-versjoner av låtene. I tillegg er det et helt annet publikum vi opplever i Frankrike, Italia, Belgia eller Tyskland.

Vi har en trofast kjerne på 30-40 stykker som følger oss overalt hvor vi spiller, det seg være på Finnmarksvidda eller i Sør-Italia.
På spørsmål fra oss om det rører noe ved en musiker at noen bruker enormt med tid og penger på deg og det du lager, velger Bent heller å snu på flisa. Dette må jo være ferie med mening. I stedet for å chartre deg ned til Syden for å drikke dovent halvgodt øl i fjorten dager, må det være bedre å kunne reise rundt og oppleve den musikken du liker aller best i tre uker. (Kanskje en idé for Star Tours temareiser?)
Likevel er det betryggende med fansen. De kjøper platene våre og kommer på konsertene våre. Det betyr at vi gir dem et meningsinnhold, samtidig som de er selve livsgrunnlaget for at vi i Motorpsycho kan leve de livene vi gjør. Vi bruker det meste av tiden i livene våre på musikken, noe vi har mulighet til når platene våre selger så bra som de gjør.

Da vi kom hjem fra turneen i fjor høst, gikk vi tilbake til øvingslokalet på Dora. Vi øvde 6 dager i uka, og i løpet av oktober kom vi ut igjen med demoer og musikalske kladder til 40 nye låter. Det er fra dette låtmaterialet vi har hentet de 9 låtene som fikk plass på "Phanerothyme". Utgangspunktet for studioarbeidet vårt denne gangen var gamle klangbilder. Det produksjonsmessige har denne gangen vært i fokus. Vi datt av utviklingen at digitale klangbilder allerede på midten av 80-tallet, og har aldri etterstrebet å gjenvinne terreng tapt terreng. Musikalsk sjel og sjatteringer innenfor klang ligger i det nå nedprioriterte, analoge lydutstyret.

Til tross for suksessen er vi et band på utsiden av det etablerte musikkmiljøet. Vi ser på oss selv som et gerilja-band fra Trondheim, som med jevne mellomrom kommer nedover Dovrefjell for å angripe det etablerte establishment [var det no' særlig smør på flesk? transkr. anm.].
Så langt kom vi, før vi, som de siste i verden, fikk med oss at tårnene i world Trade Center var strøket på listen som mål nummer 1 for verdens terrororganisasjoner. Og for et lite øyeblikk ble ikke rock'n'roll så veldig viktig.

Hugo Eriksen