Article and interview around the Blissard release
taken from the Norwegian magazine
BEAT, 1996.

De er landets underligste - og beste - rockband. De er på trappene med sin femte langspillplate. De kler seg ut som "droger" fra A Clockwork Orange. De er ikke som andre band. De er er Motorpsycho og i ferd med å få sitt definitive gjennombrudd.

Det skal alltid være noe spesielt når BEAT er involvert, utbryter Bent Sæther (26) - demonbassist, låtskriver og relativt nyfrisert frontfigur i trondheimsbandet Motorpsycho, midtveis i BEATs fotosession.

Selvsagt skal det d‚t. Bandet hans er tross alt Norsk Rocks Nåtid & Fremtid, og fortjener helt spesiell oppmerksomhet.

Vel, alt for berommelsen, smiler Bent og gir til beste nok en okt for BEATs kameralinse.

Vi er samlet her i dag for å fotografere Motorpsycho i Clockwork Orange-kostyme, sånn helt apropos at vi trodde de ville se toffe ut med hvite susper og at en av låtene på trioens nye album Blissard (jepp, det er "blissard" med s'er, ikke z'er) heter "Drug Thing" (aka Droog Thing)". Med andre ord: Kle dem opp som Anthony Burgess' romanfigurer og Stanley Kubricks filmfigurer - den suverent onde Alex ("interessert i voldtekt, ultravoid og Beethoven") og hans "droogs". Bent foretrekker romanen foran filmversjonen:

De kuttet ut den beste passasjen i boken, der Alex tar med seg to 13-åringer hjem og voldtar dem.

Usj, for ikke å si isj.

Inimellom fotograferingen, forlyster bandmedlemmene seg med å kikke i BEATs fotoarkiv. Hva er det forste de ser etter? Joda - om vi ikke har noen bilder tidenes kanskje minst hippe band; 70-tallsprogrockerne Hawkwind? Gitarist Snah (Hans Magnus Ryan, 26) faller på sin side pladask for et bilde av Motörhead, et alternativt bilde fra Ace Of Spades- coveret, som BEAT sporenstreks tar en kopi av.

Du er en god mann, takker Snah og viser bildet til Bent. Stolt.

For noen helter, innromemr Sæther.

Den forlengst geniforklarte trioen fra Trondheim kommer til å bli svære. Kanskje nå, kanskje senere. Blissard er et usedvanlig beskjedent album til Motorpsycho å være, bestående av "kun" 10 låter, innspilt i ABBAs gamle Polar Studio i Stockholm i fjor host. Om d‚t er nok til å gjore bandet mer lettfordoyelig for massene? Det er ikke sikkert. Blissard er nok en dose svært særpreget musikk som krever at lytteren helt og holdent går med på å spille etter Motorpsychos spilleregler, ikke omvendt. Men om heller ikke Blissard skulle gi bandet det lenge ventede gjennombruddet, er ikke d‚t så farlig. For eller senere skjer det. Et band av Motorpsychos kaliber blir aldri værende en hemmelighet i all evighet.

Vel, det er den forste Motorpsycho-platen som ikke er gjennomfort lo-fi, bekrefter Bent et par dager senere. Han og bandets mest fremtredende "assosierte" medlem, Deathprod. aka Helge Steen (24), er i studio i Oslo for å remikse albumet.

Vi ville prove noe annet. Jeg vil imidlertid ikke gå så langt som å si at albumet innebærer noe veiskille; den neste platen kommer vi sikkert til å gjore på to spor eller noe sånt. Det er fælt å si det, men kanskje ble Blissard litt for stroken?

Ingen grunn til bekymring. God lyd har sjelden odelagt for noen.

Ikke for det; Motorpsychos forste plateinnspilling i "ordentlig" studio holdt på å ende i katastrofe. Bandet gjorde en klassisk feil: De mikset albumet umiddelbart etter innspillingen. De fleste artister kan fortelle deg at d‚t aldri er særlig lurt. Det gjelder å få materialet på avstand forst.

Vi brukte ‚n uke på innspillingen, og ‚n uke på miksingen, forteller Bent.

Jobbet dognet rundt, og var i ferd med å miste evnen til å se og hore klart. Vi gjorde oss ferdige, dro hjem, horte på opptakene - og holdt på å hive alt i sopla. Vi var virkelig knuste. Hva var dette for noe? Alt var bare helt feil. Det spokte for hele skiva. Jeg og Helge bestemte oss for å ta en uke i studio i Oslo for å remikse, se om vi kunne redde albumet. Nå horer jeg at det vi var ute etter lå der hele tiden - skjult under den opprinnelige miksen. Jeg er lettet.

Det er bare seks år, men likevel lang vei fra Lobotomizer (1990) til Blissard. Seks år som Motorpsycho har benyttet til å seile opp som det definitivt beste og mest spennende bandet i kongeriket. Lite er i dag igjen av debutalbumets beinharde, men aldri unyanserte, metal.

"Metalvokalen" (den som går "grynt, grynt, grynt, vræl, vræl, vræl") glimrer helt med sitt fravær på Blissard, slik den på ett kutt nær ("Grindstone") gjorde på forgjengern Timothy's Monster. Bent:

Vi vokste bare fra de greiene der. Du kommer til et punkt da du innser at det å skrike folk i trynet blir en ganske endimensjonal greie, og at det finnes bedre måter å uttrykke seg på.

Gruppens diskografi bærer da også preg av rivende utvikling. Soothe (eller den utvidede CD-versjonen 8 Soothing Songs For Rut, 1992) introduserte det Motorpsycho vi kjenner: Ett med ordentlige låter; låter med oppbygging, struktur og retning. Dessuten et band med en helt egen bandkjemi og et helt eget sound, like deler bygd over Bents alltid fantastiske basslyd, Haakon Gebhardts (26) suverene tromming og Snahs usedvanlig elegante gitarspill. Samt ikke minst Deathprod.s soniske utskeielser - mer om dem senere.

Det er imidlertid liten tvil om at det var Demon Box (1993) - av BEATs lesere kåret til de siste 10 årenes beste norske rockeplate - som virkelig åpnet slusene. Albumet er en moderne rockklassiker, et overskuddshorn av kreativitet og id‚er som man sjelden eller aldri har hort maken til her til lands. Demon Box' kvaliteter var så åpenbare at den mot alle odds ble nominert til Spellemannsprisen (Bent stilte i kjole på utdelingen).

Demon Box var en langspilt dobbel-LP, hvilket betod at den enkle CD-versjonen måtte kutte tre låter. �n av dem, den monumentale "Mountain", dukket senere opp på EPen Mountain EP, en 5-spors CD som også inneholdt en særdeles skummel cover av Jefferson Airplanes "The House At Pooneil Corners". Bandet fulgte opp med nok en EP, Another Ugly EP, som blant annet bod på covere av Kiss' "Watching You" og Motörhead.

Etter dette forlot Motorpsycho det uavhengige plateselskapet Voices Of Wonder (som de i dag ikke har verdens beste forhold til). De fleste store selskapene kvesset blyantene og gjorde kontraktene klare: Alle selskap med respekt for seg selv onsket å få bandets signaturer. EMI gikk av med seieren ("de spanderte mange drinker på Spellemannsfesten", som Bent uttrykte det), men bare halvveis: Bandets vern om uavhengighet er av en slik art at EMI kun ble tilgodesett med ett lisensavtale med ett års varighet. Motorpsycho fikk også fritt velge etikett, og trioen - platesamlere og entusiaster alle tre - gikk for det gamle EMI-underbruket Harvest, en progrock-label kjent for blant andre Pink Floyd. Forste resultat var Demon Box- oppfolgeren Timothy's Monster - en dobbel-CD/trippel-LP - og nok en gang en samling låter som slo beina under det meste. Ujevn, javisst - ujevnheten er en del av det som gjor Motorpsycho utfordrende, men på sitt beste blant det flotteste på platemarkedet i 1994. Norsk rock har aldri vært mer overbevisende og svimlende vakker enn i låter som "The Wheel" (16:55 minutter), "The Golden Core" (12:53) og "Water-sound" (beskjedne 5:09). Forut for albumet slapp de en promosingel, "Leave It Like That", som flere enn undertegnede tippet ville bli Motorpsychos forste hit. Av uforklarlige grunner led imidlertid "Leave It Like That" samme skjebne som Demon Box' pop-ess "Nothing To Say" - den tok aldri av. Samme med albumet: Timothy's Monster solgte ganske noyaktig 7500 eksemplarer i Norge, til tross for ekstatiske anmeldelser og goodwill fra alle hold (platen skal straks nyutgis).

Du må huske at det var en dobbel-CD, påpeker Bent.

Og at vi i denne perioden var veldig aktive på platemarkedet. To EPer forut for albumet, The Tussler-CDen umiddelbart etter... Vi kunne nok gjort mer vesen av oss, også. Dette med stort selskap var helt nytt for oss, og vi kunne med fordel ha gjort mer presse og slikt. Vi kommer nok til å være mer aktive nå.

En annen årsak kan være at Motorpsycho kun i liten grad har turnert hjemlandet.

Vi har vel egentlig aldri gjort det. Vi har spilt i de fleste store byene, men det er det. I vår legger vi ut på noe vi for forste gang kan kalle en genuin Norges-turn.

1994 ble avsluttet med nok en EP; Psychobabble, som også ble bandets avskjed med EMI.

Motorpsycho forlot selskapet omtrent samtidig med at sentrale aktorer i EMIs ledelse tok hatten hosten 1995.

Det er bare ikke til å komme utenom at Gram Parsons er en av de tre beste låtskriverne som har levd, uttalte Bent til BEAT i 1994. En påstand Motorpsycho backet opp med sin eneste norske utgivelse i 1995: The Tussler - Original Motion Picture Soundtrack, utgitt på dBUT i 997 eksemplarer. En samling countrylåter (dels nye versjoner av eget materiale, dels covere), longhair / outlawstyle, som bandet til stadighet hevder er soundtracket til en obskur italiensk spaghettiwestern.

Vi tror selvsagt ikke på dem, men viktigere er at The Tussler var nok et bevis på Motorpsychos befriende lite elitistiske innstilling til rock'n'roll. Bra plate også, forresten. I mai i fjor spilte de på countryfestivalen Down On The Farm utenfor Halden. Selv hardbarkede countrypurister ble nodt til å ta av seg de altfor store cowboyhattene.

Country er den eneste musikkformen som tillater sentimentalitet, slår Sæther fast.

Vi har en drom om å en gang være backingband for Somebody's Darling. De har jo nydelige stemmer, og skriver fine låter, men musikerne deres er jo en gjeng kjedelige flinkinger. Vi liker å tro at vi spiller mer organisk.

Countryutgaven av Motorpsycho er forsterket med Lars Lien (som turnerte med bandet etter Timothy's Monster) på sang og keyboards, Morten "Lolly" Fagervik (altmuligmann som i tillegg til å spille med bandet fungerer som lysmann på konsertene) på trommer og den lokale countrymusikeren Kjell Karlsen på steelgitar. Hvilket bringer oss over på de mange likesinnede som omgir bandet i hjembyen Trondheim. Deathprod. er nevnt, han er bandets medprodusent og sorger for hoveddelen av ulyden på Motorpsychos plater: Obskure instrumenter som ocsillatore, thereminer og mellotroner er spesiale. Poeten Matt Burt bidrar også på Blissard ("True Middle (aka The Void, aka G-35)"), slik han gjorde det på Demon Box' "Plan #1".

Videre benytter bandet seg av mer eller mindre faste coverdesignere, videoregissorer og andre medhjelpere. Bents kjæreste, Cecilie Lykke, fungerer fortsatt som bandets manager og bookingansvarlige. Når Motorpsycho skal fotograferes av BEAT, har de med seg "Lolly" (24) - selv om han ikke kommer til å spille med bandet på den kommende turn‚en. Motorpsycho er ikke bare et band, de er en klan.

Det gir trygghet å omgi seg med folk du kjenner, folk du vet foler sterkt for det Motorpsycho handler om. De er mennesker vi har mott i lopet av de siste årene, kreative mennesker som virkelig har noe å bidra med, istemmer bandet.

"Klanen" er også en av grunnene til at bandet aldri har vurdert å flytte fra Trondheim. Sæther igjen:

Vi hadde aldri fungert i for eksempel Oslo. Gått rundt og blitt klappet på ryggen av alle de hippe. Jeg har fått nok av slike jævlig rocka typer som gir deg lofter de aldri kommer til å holde. Og så trenger jeg ro for å skrive. Det får jeg i Trondheim.

1996, og Motorpsycho skal slippe Blissard. Forut for platen slipper de sitt storste hitemne til dato, den totalt uimotståelige "The Nerve Tattoo", en smektende poplåt om popmusikk. De har tegnet en ny ett års lisensavtale, denne gang med Sony Music. Er de klare for å selge litt plater nå da, kanskje?

Det er klart du alltid onsker å nå ut til folk, vedgår Bent.

Men jeg tror det er klare grenser for hvor mange plater vi kan selge i Norge. OK, Seigmen har klart det, men de er mye mer konvensjonelle enn oss.

Og hvordan hadde Motorpsycho taklet popstjernestatus?

Hm! Jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare for det. Men jeg jeg kan aldri tenke meg at vi hadde blitt "vanskelige" - slikt går bare ikke an i Trondheim.

Er det vel så viktig å ha fotfeste i Europa?

Ja!

En rekke uavhengige selskaper vil som vanlig sorge for å spre Blissard på kontinentet (Timothy's Monster har solgt rundt 17 000 eksemplarer utenfor landets grenser, og bandet turnerer stadig i Tyskland og Nederland). I Norge er Motorpsycho i en unik posisjon. Til å være et band som vitterlig ikke selger mange plater, er de usedvanlig omsvermet. De er det som på bransjespråk kalles en "prestisjesigning", et band alle selskap vil ha i stallen, uansett hvor mye eller lite penger de måtte generere. I et okonomisk klima hvor selv "prestisjesigninger" opplever å bli droppet, er dette i sannhet en luksus. En luksus som blir ekstremt få norske band til del. Hvorfor får Motorpsycho automatisk det mange andre band må kjempe hardt for - full kunstnerisk kontroll og null innblanding fra noen som helst?

Vi har holdt på så lenge nå, og kjort lopet såpass konsekvent, at de fleste har fått med seg hva vi går ut på. Det er deilig å være i en posisjon der du ikke blir presset. Selskapene vet hva vi kommer til å forlange, og har vett nok til å ikke komme med dumme forslag. På Sony forholder vi oss til folk som er befriende lite "rocka", folk som aldri ville dromme om å vi oss "gode råd".

Det har selvsagt noe med kjærlighet til musikk å gjore. Det faktum at Motorpsycho er en våt drom for genuint musikkinteresserte, altså. Motorpsycho har ganske sikkert hort mer musikk enn de fleste norske rockartister. Bandets kjærlighet til rock'n'roll er rorende grenselos: I det ene oyeblikket kan de lage eksperimentell stoyrock, i det neste Motörhead-boogie, de kan smette inn en nydelig, episk progrockballade, for så å spille vaskeekte syrecountry, Grateful Dead-style. Motorpsycho kjenner få begrensninger, og fikser det aller meste med suveren fingerspitzengefühl. Alt tyder på et band som spiller av nodvendighet. Sæther kan fortelle at det har vært oyeblikk på scenen hvor han har blitt redusert til tårer. Oyeblikk da alt har stemt, oyeblikk da rockmusikk virkelig er det aller beste i livet, oyeblikk da Motorpsycho kneler i undring over den tidvis ufattelig mektige og vakre musikken de er i stand til å skape.

Motorpsycho har de merkeligste influenser, fra Gram Parsons og Grateful Dead, via Motörhead, Hawkwind og Kiss, til Pavement og Sebadoh. Er disse forbildene noe de alltid har hatt felles, eller er de "blitt slik"?

Vi har alle bakgrunn som heavy metal-fans, innrommer Bent.

Ordentlige 80-talls hardrockere; Iron Maiden, Ozzy Osbourne, alt det der. Det varte helt til jeg begynte på Studentradioen i Trondheim. Da oppdaget jeg en helt ny verden av musikk.

Dere tok farvel med metallen akkurat id‚t den ble stueren og fikk en slags "kunstnerisk" aksept?

Det ble bare slik.

Og dere nekter fortsatt å jobbe med produsent?

Vi tror det ville blitt regelrett katastrofe. Vi vet best selv, og har vanskelig for å involvere "utenforstående".

Norsk rock har alltid vært fattig på folk som brenner for det de holder på med, artister som evner å ta det de driver med hoyere enn til "kult-å-spille-i-rockband" stadiet. Når man moter Motorpsycho - eller horer platene deres - får man en distinkt folelse av at dette er en gjeng musikere med referanserammer som passer usedvanlig godt til hverandre, og at de sammen skaper den mest ambisiose, seriose og - goddammit! - trancendentale rockmusikken fedrelandet har fostret. Det er ikke mange oyeblikk i rockhistorien som gir deg gåsehud, som stopper tiden og hengir deg til ekstasen. Skal jeg være frekk nok til å tale på deres vegne, tror jeg det er nettopp disse oyeblikkene Motorpsycho streber etter. Det fantastiske er at de lykkes - stadig vekk.

Motorpsycho spiller ikke i rockband utelukkende for å få fitte?

Kan ikke si det, nei.

Hva er den storste klisjen om Motorpsycho? Hva hater dere å hore?

At vi er "hemmelige". At vi spiller for lange låter. At platene våre har dårlig lyd. Da har man bare ikke skjont poenget.

Rett skal være rett. Som en nederlandsk festival utrtykte det i sin pressemelding: "Motorpsycho are from Trondheim, Norway. [They're] probalby the best hidden secret of the music industry". De som liker å ha sine hemmeligheter for seg selv, må kjappe seg. Hemmeligheten er i ferd med å avslores. Og Motorpsycho kommer til å bli svære. Kanskje nå, kanskje senere.

Morten Ståle Nilsen