Article / Interview around the release of Timothy's Monster
taken from the Norwegian magazine
BEAT, September 1994.

Håret i været! Bent Sæther og Motorpsycho nekter å la seg strigle. Selv med overgang til stort plateselskap fortsetter trioen med sine innfall. Det nye albumet Timothy's Monster er en mosaikk av en dobbel-CD.

Det produktet EMI-troppene fylker seg bak nå har ikke auraen av "sell-out" rundt seg. Faktisk virker det som om bandet har fått bevare alle sine særheter. Hør bare:

• 100 minutters spilletid - noe som automatisk krever dobbel-CD-formatet, Vinyl-utgaven blir trippel!
• Albumet er strippa for metal-låtene som kunne putte Motorpsycho i en slags grønsjbag.

- Faen! Der sa jeg det igjen - "produktet".

Bent - bassist og vokalist i Motorpsycho - fortviler lett. BEAT tvinger nemlig Bent (25) til å snakke forretning. Sammen med gitarist Snah (24) og trommis Gebhardt (25) har han imidlertid mest lyst til å prate om trippelalbum med plakat. Om cover-detaljer. Om snurrige instrumenter. Om den aller siste oppdagelsen - Sebadoh. Og - halleluja! - køntri-kick.

At BEAT er så hysterisk opptatt av "marked", "salgstall" og "produkt", skyldes at Motorpsycho har meldt overgang til et stort plateselskap. Multinasjonale EMI har erstatta Voices Of Wonder. Motorpsycho stiller dessuten med kritikerkorpset i ryggen, Spellemanns-nominasjon for fjorårets Demon Box, samt stadig voksende salgs- og publikumstall. Kan det med større plateselskapsmuskler være duka for et velfortjent norsk gjennombrudd?

Vi kan selge rundt 10.000 plater i Norge. Jeg tør iallfall ikke tippe mer, sier Bent.

Motorpsycho tilhører en generasjon musikere som spiller det amerikanerne ville kalle "alternative rawk". Den trondheims-baserte trioen synes selvfølgelig ikke dét begrepet er noe særlig passende. Motorpsycho er likevel selve innbegrepet på et norsk band med et visst slektskap til bølgen av tyngre amerikanske band. Anno 1994 er Motorpsycho for lengst post-grønsj, og har bevist at de dreier seg om så mye mer enn resirkulerte Black Sabbath-riff og gjørmete gitarer. Likevel er altså bandet ikke helt sikre på hvordan et stort norsk publikum vil reagere.

Vi har ikke akkurat masseappell, mener de tre.

Gigantomani er ikke noe en venter fra to trøndere og en nordlending (Gebhardt). Så føler da også Motorpsycho størrelsen på verket som noe tyngende.

Det er svært. Et monster. Når vi i tillegg ikke liker å ha bilder av oss sjøl på coveret, bygger det opp under forestillingen om at vi er et høytidelig band. Slik er det bare ikke, understreker Bent.

Men hundre minutter?

Det er sånn vi er og sånn vi gjør ting. Dette er det minste vi kunne tatt med. Når dét er sagt - plata inneholder faktisk ikke mer enn 15 låter!

Forventer dere at folk skal høre hele plata sammenhengende?

Jeg klarer det ikke! Jeg blir svett og sliten, ler Bent.

Og hvorfor så lange låter? Bent og de to andre begir seg ut på å forklare gleden ved improvisasjon:

Organisk, levende musikk! Det er forferdelig artig når du beveger deg utpå og du føler at noe begynner å skje - at det plutselig klaffer. Spesielt spennende er det live. Det kan lett gå på trynet, og da er utfordringen å måtte ro tilbake.

Selv om de tre mener de er blitt flinkere til å konsentrere låtene ned, har det altså lett for å strekke seg utover. Bent humrer ved tanken på åpningen av disk nummer to:

Det er ganske frekt å putte et 17 minutters kutt først.

Da det nye albumet skulle settes sammen valgte bandet å droppe fem-seks innspilte metallåter. Bandet "forandra fokus".

Vi har spilt i metalband sia vi var tiåringer. Før var det om å gjøre å bråke mest mulig. Nå er det interessant og utfordrende å lage noe harmonisk. Det enkleste i verden ville vært å lage enda flere "Feedtime"-låter, men Timothy's Monster består av slik musikk vi liker akkurat nå.

Bandet tilstår at de er livredde for å stagnere i en musikkretning, Paranoiaen gir seg også utslag i at Motorpsycho aldri spiller det samme settet to konserter på rad.

Og vi utelater gjerne "Nothing To Say" hvis vi kan! Sjøl synes vi det er mye artigere å gå på konserter hvor det skjer noe uventa. Etter hvert har folk også blitt vant til at vi driver på denne måten.

Trioen er med andre ord villig til å gå til ganske drastiske skritt for å unngå det de opplever som en hemsko av forventninger. Eller som de sier:

Metallåtene utgjør tross alt bare en femtedel av repertoaret vårt! Det er flott at vi etter fem år endelig har klart å formidle at Motorpsycho er alle disse tingene - metal, bråk, køntri, folk, prog og alt som måtte finnes innimellom.

Det skulle være unødvendig å si at Motorpsycho har lagd Timothy's Monster uten noe produsenthjelp.

Vi har aldri jobba med en produsent. Det kunne vært en artig erfaring, men vi er såpass bevisste på hvordan vi vil ha ting at det er vanskelig å se hva en produsent skulle gjøre for oss. Hadde han bare tenkt penger ville han sikkert tvunget oss til å ta med metallåtene. Det er vi altså ikke interessert i.

I tillegg til å gi standard svar som "bedre spilt, bedre låter, bedre lyd, mer helhet og så videre", putter Motorpsycho fingeren på et vesentlig punkt: Den nye skiva har flere harmonier.

En stund inkluderte Motorpsycho en mann på støy - Helge Sten (23). Selv om Helge også var med under innspillingen av Timothy's Monster er det merkbart mindre bråk denne gangen. Helge har også forlatt bandet.

Han følte vel at det begynte å bli litt kjedelig. Vi hadde tatt støy-tingen noe langt, nå ville det være artig å gjøre andre ting.

Timothy's Monster er lisensiert til EMI Norge for ett år. Ingen opsjoner. Etter sigende har Motorpsycho full kontroll.

Vi har prata så høyt om hvordan vi ville ha det at plateselskapene visste hvor landet lå. Hvis de ville ha oss, så måtte de ta hele pakka.

I utlandet støtte bandet seg fortsatt på de uavhengige kanalene. Voices Of Wonder og Progress skal distribueres i Sveits, Østerriks og Tyskland. Bandet har fem turnéer bak seg på kontinentet. Da BEAT intervjuer dem kommer de rett fra en festivaljobb i Nederland til en festivaljobb i Oslo. Noen dager deretter gjør de et par konserter i Italia. Utenlandssatsingen forklarer at Demon Box nådde det som i "indie"-sammenheng er pene 5000 eksemplarer.

Er Motorpsycho klare for 'Pearl Jam-publikummet' - platekjøperne? Trioen er litt unnvikende på et slikt spørsmål. Deres steinharde insistering på at alt skal foregå på deres egne premisser taler for seg sjøl.

Vi får brev fra folk mellom 14 og 40. Svært mange forskjellige typer mennesker. Når jeg skriver låter er det uvesentlig hvem som kommer til å høre på dem. Men det hender vi sitter og fniser litt, forteller Bent.

Spellemanns-nominasjon - musikk-bransjens kanskje fremste og klammeste omfavnelse - snakker Bent om som en morsom engangsforeteelse.

Du bør ha førstehåndserfaring hvis du skal slenge dritt om noe. Men Spellemannsprisen og Motorpsycho var en helt feil kombinasjon. Uansett fikk vi nå markert revir der, med bord rett ved baren og jeg som troppa opp iført kjole. En masse A- og B-kjendiser sto og skulte bort på oss og lurte på hvilken planet vi kon fra. Det er klart pønkeren i deg våkner på et slikt arrangement!

Rett som det er konfronteres Bent med folks fortolkninger av tekstene han skriver.

Noen ganger er det tatt på kornet, andre ganger er det ting jeg aldri har tenkt på tidligere. Uansett er det kult. Folk har gjort seg opp en mening om tekstene, og det er det viktigste.

Bent skriver både ut fra sine egne opplevelser og ut fra tredje persons ståsted. Noe prekende politisk korrekte epos er det ikke snakk om. Han velger å "uttrykke verdenssynspunkt gjennom den jeg er og det jeg gjør". Tekstene til Motorpsycho trykkes ikke. De er ikke ment å fungere uten musikken. Bent abonnerer dessuten på tanken om tolkningsmangfold.

Jeg har alltid likt det når du ikke helt hører om Mick Jagger synger "here" eller "hair".

Motorpsychos Kiss-oppheng blei dokumentert bra i BEAT nr 4 i år. Alle tre vokste opp med hardrock, og Gebhardt navnedropper likesågodt Iron Maiden (!): -For et band!

Det er likevel i 70-tallets musikk det meste av Motorpsychos materiale er grunnfesta. Medlemmene kan sitte lenge og snakke om 70-talls band - Grateful Dead og så videre. Motorpsycho bringer med seg de tidligere tiders fascinasjon over stereoteknikken. Musikken bugner av hodetelefon-effekter som bandmedlemmene omtaler med ekte glede. Samtidig dyrker de også de psykedeliske, broderende tonemønstrene. Likevel er det sjelden snakk om dop i Motorpsycho-sammenheng.

Jeg kan skjønne at folk begynner å lure litt. Da vi kom til Nederland første gangen hadde folk et bilde av oss som syreband... Men for vår del holder det i mengder med musikken aleine. Vi er ganske sobre av oss, hevder Bent.

King Crimson er helter, fastslår Motorpsycho. Når det kommer til nyere type musikk er referanselista litt tynnere. Mye av den nye metalen - så som Biohazard - blir for én-dimensjonal for Motorpsycho-gutta. Beastie Boys og Cypress Hill er to rapnavn som dras fram. Aphex Twins er det eneste technonavnet de vil godkjenne. Snah synes annen techno blir for statisk - i hvert fall live. Han får bifall fra Bent:

Techno har jeg ikke fått fot for enda. Jeg skjønte heller aldri Tangerine Dream, Kraftwerk og de gruppene der. Det har skorta på tid og lyst til å utforske dette skikkelig. Og nå da jeg oppdaga Sebadoh for noen uker sia... Men jeg ligger jo alltid noen år etter, så om to år oppdager jeg sikkert techno...

Gebhardt på si side påstår han bare har kjøpt køntriplater etter at han begynte i Motorpsycho. Sammen med Bent setter han opp følgende liste over dagens helter:

Gram Parsons, Patsy Cline, Palace Brothers. Bra låter - det er dette det handler om.

Bent er platesamleren og den virkelige vinylfreaken i bandet. Nå beklager han seg imidlertid over at det har blitt lite tid og penger til hobbyen. I stedet kan han insistere spøkefullt:

Nå har jeg så mye musikk i hodet at jeg heller lager samleobjekter. Gebhardt erklærer at han samler banjoer:

Og nå - nå har jeg to!

Motorpsycho står på. Etter at Demon Box blei sluppet i februar 1993 har de holdt på kontinuerlig. En utenlandsturné mens plata var under teknisk produksjon. Spillinger i Norge etter at plata var sluppet. Nytt studioarbeid som resulterte i den sommerlige Mountain EP. Mer turnering om sommeren og høsten. Nytt slipp - Another Ugly EP. Mer spilling. Deretter arbeidet mot Timothy's Monster. Litt turnering innimellom, før innspillingen endte i august i år. Og for all del - etter sluttføringen av det nye albumet har bandet skrevet ytterligere seks-sju låter.

Vi kunne gitt ut ei plate hver måned fram til jul, vi! I tillegg har vi nemlig 15 innspilte og ubrukte låter. Jeg kan ikke bestemme når låtene skal komme, men når de kommer vil jeg bare få dem ut kjappest mulig. Det er forferdelig å brenne inne med materiale, mener Bent.

Opp gjennom åra er Motorpsycho finansiert på samme måte som så mange andre norske band: Ved hjelp av ledighetstrygd og Statens lånekasse for utdanning. Bent stiller sterkest med mellomfag i engelsk og grunnfag i sosialantropologi. Snah har snust på psykologi. Gebhardt har gått lydteknikerkurs. Det som måtte være av penger pløyer de for det meste tilbake i "bedriften".

Dette er jo ikke noe levebrød. Uansett er det bare bra at det ikke er så mye penger involvert. Det ville være lett å bli kynisk hvis du skal leve av musikken. Nå trenger vi ikke tenke kommersielt, og kan i stedet konsentrere oss om å lage det vi synes er bra musikk. Er noe bra, så kjøper folk det. Uansett - plata er nå iallfall her - den er ute av systemet vårt. Og vi er så stoltet av dette albumet at vi synes det er fint at flest mulig folk får hørt det.

Øyvind Ihlen

Du trenger nødvendigvis litt tid for å sette deg inn i 100 minutters musikk. Her er låtskriver Bents guide til Timothy's Monster.

1. "Feel" er skrevet i sommer og er blant de nyeste låtene våre. Vi spilte den først inn på en fire-spors båndspiller, og det låt så fint at vi beholdt den selv om andre kanskje ville ha gjort ting med trommene. En rolig fin åpner.
2. "Trapdoor" åpner trang og stygt, men utvider seg etter hvert. Jeg spiller trommer ettersom Gebhardt var på juleferie. Gebhardt har til gjengjeld lagt på banjo! Det er fælt å tenke på hva The Waterboys kunne gjort med denne låta!
3. "Leave It Like That" er like gammel som "Nothing To Say" og låter litt i den gata også. Endelig har vi fått til det arrangementet vi ville ha. Denne - og låt nummer ni - er utgitt som radiopromo i en betraktelig kortere versjon.
4. "A Shrug And A Fistful" er en øvelse i å upoppe ei pop-låt. Det er ei skjult poplåt, og den må høres fire-fem ganger før den fester seg.
5. "Kill Someday" er et av mine favorittkutt på skiva, og nok ei låt i serien lange mellotronverk! Noen har sagt det låter litt engelsk a la Ride og de banda der.
6. "On My Pillow" er Snah's verk. Ei lang poplåt som aldri tar slutt. Inni er det putta et støyinstrument som blei oppfunnet på 30-tallet og som heter terrormin.
7. "Beautiful Sister" er den glemte Rolling Stones-låta! Jeg skreiv den i min Rod Stewart- periode. Det er den eldste innspillingen på plata, men også den som tok kortest tid. Snah og jeg starta klokka ti en kveld med å spille gitar i hver vår høyttaler. Så utvikla låta seg og seks timer etterpå var den ferdig innspilt og miksa!
8. "Wearing Your Smell" er Boston-pop som vi brukte to timer på å spille inn.
9. "Now It's Time To Skate" har vært med oss stygg-lenge - helt fra en demo sommeren 1992. Nå har vi arrangert den så lett som overhodet mulig. Det er en dansende låt som er veldig sommer!
10. "Giftland" høres Grateful Dead ut i begynnelsen. Det er vår unnskyldning for å sitte og jamme i A-dur. Ei låt som vi ofte åpner konserter med når vi har lyst til å slumre oss i gang. Originalen er 16 minutter lang!
11. "Watersound" er jeg veldig fornøyd med. Den er min ultimate favoritt på skiva. Flytende og jagende, før vakre harmonier utløser seg. Det er sånn pop jeg liker.

1. "The Wheel" blei lagd på sise turné. Monsterriffet kom i Köln! Da vi gikk i studio med den fant vi ut at vi ville bare starte og se hvor lang den blei... Den kunne vart i evigheter og er Motorpsycho på sitt mest monotne. Det er nesten noe ambient over den.
2. "Sungravy" blei nesten litt for høytidelig... Den er pen, tander og har strykere. Likevel er den mindre ballade enn den kunne blitt. Miksen er tørr og rå. Folk må gjerne tolke den dit de vil, men det er en del humor inni den.
3. "Grindstone" er det eneste kuttet med metal-vokal på dette albumet. Tittelen sier vel det meste. Låta er over-rå og over-brutal, og må være fæl å høre på hvis du er fyllesjuk.
4. "The Golden Core" er en av de beste låtene vi har lagd. Anneli Drecker (fra Bel Canto) synger, og låta er så suggererende og vakker at her kan tårene komme! Jeg tvilte først på om vi ville få den med på albumet ettersom den var så vanskelig å tenke studioteknisk.

Det er ikke akkurat publikumsfrieri de driver med, Motorpsycho. Hadde vi ikke kjent dem bedre, ville vi nesten oppfattet dem som sjenerte og litt klønete der de i halvmørket på scenen vender seg halvt bort fra publikum, og støter ut musikk som ikke akkurat innbyr til massekommunikasjon.

Jubelen bryter først løs når introen til 'Plan #1' fra Demon Box lyder halvveis inn i settet. Det er så en kan føle at et fullpakket Sentrum puster lettet ut når de innser at det kommer ei låt de har hørt før. Motorpsycho benytter nemlig i stor grad denne konserten til å slippe løs nye komposisjoner som verken innbyr til allsang eller til 'stagediving'. Vi registrerer riktignok en litt mer melodisk tråd i musikken, men i alle fall låtene som åpner og avslutter ballet er så skjøre, saktmodige og innadvendte, at Motorpsycho legger seg dristig nært opp til den relativt utilgjengelige slowcore-rocken til obskuriteter som Codeine og Galaxie 500, fremfor den mer forutsigbare Soundgarden-apingen som sikkert hadde skaffet dem flere venner.

Bandet har fått et visst ry for å trekke ut låtene sine til det kjedsommelige, og de er ikke akkurat vårt heteste tips for en livlig kveld på byen med øl og moro. De fornekter seg ikke denne gangen heller, og fyller siste halvdel av det ordinære settet med stormannsgal grønsjopera som bare Motorpsycho kan gjøre det - en ambient intro med susende keyboards etterfulgt av et jernteppe av bølgende elektrisk larm.

Motorpsycho er dyktige, og de er på sitt sære vis litt morsomme, men jeg må innrømme at jeg foretrekker det Motorpsycho som spriter opp konserten med en og annen overraskende coverlåt, fremfor det Motorpsycho som fremstår som kompromissløst og utfordrende krever den total underkastelse.

Trond M. Evensen