Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

Fetteren, en "intellektuell" kamerat, rode hunder og vannkopper har hatt sitt å si for den musikalsk oppveksten til Motorpsycho-vokalist Bent Sæther (25).

Alle plater man kjoper seg har en egen identitet. De kan minne deg om omstendigehetene rundt selve kjopet, eller om hva du pleide å holde på med den tiden du skaffe deg platen. Derfor er alle plater man har litt spesielle, forklarer Bent Sæther.

Som de fleste av oss, hadde Bent en rollefigur som var avgjorende for de forste platevalgene han gjorde. Denne personen var Bents fetter. Han hadde "den storste platesamlingen i universet". Ellers har mamma bidratt til å holde musikkinteressen vedlike ved å fordomslost la seg forlede til å gi Kiss-plakater i julepresang til unge Sæther.

De viktigste platene i livet mitt er på en måte de vi i bandet har spilt inn. Både Lobotomizer, Demon Box, Timothy's Monster og de andre tingene vi har lagd har hver sin spesielle historie, forteller Bent. Han står fortsatt standhaftig på at The Tussler, som kom ut i 1000 eksemplarer like for jul, er soundtracket til en virkelig film.

Filmen er nesten ferdig nå, jeg venter en videokopi av den i posten hvert oyeblikk, ljuger han.

Noen plater jeg har skaffet meg har satt så stort merke at jeg ikke greier å ta dem frem mer. Det gjelder både Tom Waits' Blue Valentine (1978) og Faith (1980) med The Cure. Disse albumene er på en måte soundtracket til mine tenåringsdepresjoner. Den dag i dag greier jeg ikke å hore på Faith. Dette skjedde en jul jeg satt alene på hybelen min og både tenkte og drakk altfor mye mens disse platene gikk annenhver gang på platespilleren.

Motorpsycho-vokalisten legger heller ikkje sjul på at han noen ganger er treig med å få med seg ting. Men det betyr ikke at ting får mindre verdi den dagen man gjor oppdagelsen. Det gjelder både Neil Young og Led Zeppelin.

Det tok tid for jeg for eksempel fattet noe interesse for rap. For meg var det lenge en slags tyggegummi-greie. Det samme gjelder ambient techno, jeg synes det ligner farlig på Tangerine Dream. men kanskje jeg skjonner mer om noen år.

Ellers har Sæther få problemer med å ramse opp band i andre sjangere som har spilt en viktig rolle for hans musikalske lopebane. Han kjenner sin historie når det gjelde den nyere amerikanske gitargenerasjonen med band som Hüsker Du, Dinosaur Jr. - og Sonic Youth. Et "riktig" band som Hawkwind blir også nevnt blant dem som har spilt en musikalsk rolle.

1. Kiss: Alive II (1977)
Som guttunge hadde jeg to store helter. Det var Kiss og fetter'n min. Fetter'n min visste masse om musikk og hadde den storste platesamlingen i universet. Da jeg var omtrent syv-åtte år gammel bodde vi på Ski utenfor Oslo. En dag fikk jeg være med faren min på jobben i Oslo og jeg skulle få kjope en plate. Valget sto mellom Kiss Alive og News Of The World med Queen. Fetter'n min mente nok at Queen var best, men da jeg så på coveret var det ikke tvil om hvilken jeg ville ha. Kiss har betydd veldig mye for meg. Jeg hadde litt problemer med å bestemme meg for hvem av de toffe Kiss-typene som skulle være helten min. Paul Stanley på gitar skjonte jeg aldri. Gene Simmons var kjempetoff helt til soloplaten kom. Peter Criss burde være helten min for jeg er egentlig trommeslager, men han lagde en soloplate som var enda verre. Så Ace ble den toffeste av Kiss-gutta for meg.

2. Neil Young: Harvest (1972)
Da jeg gikk i 2. gym i Steinkjer var det en som fortalte meg at denne platen burde jeg sjekke ut. Så jeg skaffet meg den engang jeg fant den i Nice Price-haugen i en platebutikk. Jeg hadde ikke noe forhold til Neil Young fra for av. Den eneste sangen jeg hadde hort for var "Heart Of Gold" som coverlåt. Jeg var fremdeles litt usikker på om Neil Young var det helt riktige å like. Det hortes ut som veldig intellektuelle greier. Heldigvis kunne en annen kompis som hadde greie på slike intellektuelle saker bekrefte at dette var en helt riktig ting å digge. Gjennom Harvest ble jeg kjent med verdens nest toffeste instrument, steel gitaren. Det aller toffeste intrumentet er selvfolgelig floyte mellotronen. Man kan hore en mellotron på introen til "Strawberry Fields Forever".

3. Sonic Youth: Daydream Nation (1988)
Da vi starta opp med Motorpsycho, var meningen at vi skulle låte som en fusjon mellom Sonic Youth og Hawkwind. Vi var ikke særlig flinke, så det skar seg egentlig litt. Disharmoni kan være vakkert, det er en holdning. Hvis man ser på platene til Sonic Youth, har de alltid utviklet seg. De har aldri gjort det samme to ganger. Det kjedeligste som finnes er en LP som er lik den forrige. Nå er Sonic Youth veldig New York hippe og kule, men det er kanskje dette som gjor at de er så kule, at de er mer enn bare musikken. Det de gjor er så vakkert, bare man kommer inn under musikken og ser at det er så mye som kan være vakkert.

4. Led Zeppelin: Led Zeppelin I (1969)
En gang fikk jeg en kassett av en kompis av meg med diverse Led Zeppelin-låter på. Dette var ikke akkurat mine saker, med kassegitar og greier. Plutselig skjonte jeg at dette var noe spesielt. Dette var en ny oppdagelse for meg. Hele poenget var kontrastene hvor soft var soft og hardt var hardt. Jeg kjopte meg Led Zeppelin 1. Jeg fordypet meg helt i Led Zeppelin, mens kameratene mine holdt på med Venom og Metallica.

5. Thin Lizzy: Live And Dangerous (1978)
Da jeg var liten bodde jeg og familien min på Snåsa. En gang i måneden dro mamma og jeg inn til Steinkjer for at jeg skulle klippe håret. Hvis jeg var grei og ble med, var bonusen en LP. Samme sommeren fikk jeg rode hunder og vannkopper, og jeg måtte ligge i sengen hele ferien. Jeg leste Stompa, og horte Thin Lizzy om igjen og om igjen.

Helle Hoiness


[media stories: norwegian: 1995]
	Fem plater som forandret livet mitt Article about the band members' favourite records taken from the Norwegian magazine BEAT, 1995. Stompa og Thin Lizzy Fetteren, en "intellektuell" kamerat, rode hunder og vannkopper har hatt sitt å si for den musikalsk oppveksten til Motorpsycho-vokalist Bent Sæther (25). Alle plater man kjoper seg har en egen identitet. De kan minne deg om omstendigehetene rundt selve kjopet, eller om hva du pleide å holde på med den tiden du skaffe deg platen. Derfor er alle plater man har litt spesielle, forklarer Bent Sæther. Som de fleste av oss, hadde Bent en rollefigur som var avgjorende for de forste platevalgene han gjorde. Denne personen var Bents fetter. Han hadde "den storste platesamlingen i universet". Ellers har mamma bidratt til å holde musikkinteressen vedlike ved å fordomslost la seg forlede til å gi Kiss-plakater i julepresang til unge Sæther. De viktigste platene i livet mitt er på en måte de vi i bandet har spilt inn. Både Lobotomizer, Demon Box, Timothy's Monster og de andre tingene vi har lagd har hver sin spesielle historie, forteller Bent. Han står fortsatt standhaftig på at The Tussler, som kom ut i 1000 eksemplarer like for jul, er soundtracket til en virkelig film. Filmen er nesten ferdig nå, jeg venter en videokopi av den i posten hvert oyeblikk, ljuger han. Noen plater jeg har skaffet meg har satt så stort merke at jeg ikke greier å ta dem frem mer. Det gjelder både Tom Waits' Blue Valentine (1978) og Faith (1980) med The Cure. Disse albumene er på en måte soundtracket til mine tenåringsdepresjoner. Den dag i dag greier jeg ikke å hore på Faith. Dette skjedde en jul jeg satt alene på hybelen min og både tenkte og drakk altfor mye mens disse platene gikk annenhver gang på platespilleren. Motorpsycho-vokalisten legger heller ikkje sjul på at han noen ganger er treig med å få med seg ting. Men det betyr ikke at ting får mindre verdi den dagen man gjor oppdagelsen. Det gjelder både Neil Young og Led Zeppelin. Det tok tid for jeg for eksempel fattet noe interesse for rap. For meg var det lenge en slags tyggegummi-greie. Det samme gjelder ambient techno, jeg synes det ligner farlig på Tangerine Dream. men kanskje jeg skjonner mer om noen år. Ellers har Sæther få problemer med å ramse opp band i andre sjangere som har spilt en viktig rolle for hans musikalske lopebane. Han kjenner sin historie når det gjelde den nyere amerikanske gitargenerasjonen med band som Hüsker Du, Dinosaur Jr. - og Sonic Youth. Et "riktig" band som Hawkwind blir også nevnt blant dem som har spilt en musikalsk rolle. 1. Kiss: Alive II (1977) Som guttunge hadde jeg to store helter. Det var Kiss og fetter'n min. Fetter'n min visste masse om musikk og hadde den storste platesamlingen i universet. Da jeg var omtrent syv-åtte år gammel bodde vi på Ski utenfor Oslo. En dag fikk jeg være med faren min på jobben i Oslo og jeg skulle få kjope en plate. Valget sto mellom Kiss Alive og News Of The World med Queen. Fetter'n min mente nok at Queen var best, men da jeg så på coveret var det ikke tvil om hvilken jeg ville ha. Kiss har betydd veldig mye for meg. Jeg hadde litt problemer med å bestemme meg for hvem av de toffe Kiss-typene som skulle være helten min. Paul Stanley på gitar skjonte jeg aldri. Gene Simmons var kjempetoff helt til soloplaten kom. Peter Criss burde være helten min for jeg er egentlig trommeslager, men han lagde en soloplate som var enda verre. Så Ace ble den toffeste av Kiss-gutta for meg. 2. Neil Young: Harvest (1972) Da jeg gikk i 2. gym i Steinkjer var det en som fortalte meg at denne platen burde jeg sjekke ut. Så jeg skaffet meg den engang jeg fant den i Nice Price-haugen i en platebutikk. Jeg hadde ikke noe forhold til Neil Young fra for av. Den eneste sangen jeg hadde hort for var "Heart Of Gold" som coverlåt. Jeg var fremdeles litt usikker på om Neil Young var det helt riktige å like. Det hortes ut som veldig intellektuelle greier. Heldigvis kunne en annen kompis som hadde greie på slike intellektuelle saker bekrefte at dette var en helt riktig ting å digge. Gjennom Harvest ble jeg kjent med verdens nest toffeste instrument, steel gitaren. Det aller toffeste intrumentet er selvfolgelig floyte mellotronen. Man kan hore en mellotron på introen til "Strawberry Fields Forever". 3. Sonic Youth: Daydream Nation (1988) Da vi starta opp med Motorpsycho, var meningen at vi skulle låte som en fusjon mellom Sonic Youth og Hawkwind. Vi var ikke særlig flinke, så det skar seg egentlig litt. Disharmoni kan være vakkert, det er en holdning. Hvis man ser på platene til Sonic Youth, har de alltid utviklet seg. De har aldri gjort det samme to ganger. Det kjedeligste som finnes er en LP som er lik den forrige. Nå er Sonic Youth veldig New York hippe og kule, men det er kanskje dette som gjor at de er så kule, at de er mer enn bare musikken. Det de gjor er så vakkert, bare man kommer inn under musikken og ser at det er så mye som kan være vakkert. 4. Led Zeppelin: Led Zeppelin I (1969) En gang fikk jeg en kassett av en kompis av meg med diverse Led Zeppelin-låter på. Dette var ikke akkurat mine saker, med kassegitar og greier. Plutselig skjonte jeg at dette var noe spesielt. Dette var en ny oppdagelse for meg. Hele poenget var kontrastene hvor soft var soft og hardt var hardt. Jeg kjopte meg Led Zeppelin 1. Jeg fordypet meg helt i Led Zeppelin, mens kameratene mine holdt på med Venom og Metallica. 5. Thin Lizzy: Live And Dangerous (1978) Da jeg var liten bodde jeg og familien min på Snåsa. En gang i måneden dro mamma og jeg inn til Steinkjer for at jeg skulle klippe håret. Hvis jeg var grei og ble med, var bonusen en LP. Samme sommeren fikk jeg rode hunder og vannkopper, og jeg måtte ligge i sengen hele ferien. Jeg leste Stompa, og horte Thin Lizzy om igjen og om igjen. Helle Hoiness Back to the Media Stories page...