Torgrim Eggen makes some meal together with Motorpsycho...
taken from the Norwegian magazine
Beat #5 / 1996.

Vi var omtrent halvveis i de kulinariske øvelsene da komfyren til Bent Sæther, en temmelig medtatt Bauknecht fra 1970-tallet av typen "NEMKO-mareritt", tok fyr. Stikkflammer slo opp bak, og det luktet umiskjennelig av utbrent gitarforsterker i hele den lille leiligheten, en lukt herrene i Motorpsycho kjenner fra før. Selv ikke den mest hjelpeløse matlaging smaker slikt.

Trommeslager Håkon Gebhardt mente ild bør slukkes med vann, og det var antakelig like før vi led den klassiske rock’n’ roll-scenedøden alle sammen. "Hovedsikringen!" skrek jeg, "Ta for faen hovedsikringen før du slår vann på den der greia!"

På baksiden så ovnen ut som noe Jimi hendrix kunne ha etterlatt seg. Middagsforsøket måtte ergo aborteres, men Gebhardt mene man likegjerne kunne bære maten hjem til han og fortsette der, tre kvartaler unna. Enkelte ingredienser, deriblant pilsen, ble imidlertid borte under evakueringen. Dessuten klarte Bent å låse seg ute.

Søkkrike er Motorpsycho ikke. Heller ikke boligene til medlemmene i Norges kanske beste rock’n roll-band holder sosialdemokratisk typegodkjent standard. De bor på Svartlamoen i den "dårlige" enden av Trondheim, nær jernbaneskinnene, ikke langt fra huset der Håkon Gullvåg og Håkon Bleken dekorerte en vegg i sommer for å prøve å stanse saneringsdjevelen. Det er gamle trehus; dersom vi ikke hadde vært der daovnen til Sæther slo krøll på seg, kunne fort hele saneringsspørsmålet vært avgjort. Da ville for øvrig også en ganske kul samling science fiction- og fantasy-paperbacks gått fløyten.

Til overmål holder Gebhardt, akkurat som gamle dagers pønkere, ei rotte som kjæledyr. Den heter Syfilis, og når vi ankommer er kjæresten hans på vei til sykehuset med Syfilis, som har fått et leit utslett(!).

Rotta får middag hver dag med både kjøtt og salat, forteller Håkon, - dessuten er han veldig glad i rødvin, som han drikker fra tunga. Så godt behandler ikke Motorpsycho gjestene sine. Men vi har faktisk kommet for å snakke med Bent om vegetarkost. Han har vært vegetarianer i noen år.

Jeg er lakto-ovo-vegetarianer, heter det visst. Det betyr at jeg spiser melkeprodukter og egg i tillegg til grønnsaker. For så vidt kunne jeg spist fisk også, men jeg liker det ikke. Fisk forbinder jeg med salt torsk på tirsdager. I det vesentlige lever jeg av ost og brød.

For Bents vedkommende startet det hele med en smule idealisme. Da han ble sammen med Cecilie, som også er vegetarianer, begynte han å tenke at dette kanskje hadde noe for seg. Cecilie er også bandets manager (og jo, de HAR sett "Spinal Tap"!).

Dessuten var jeg mye syk tidligere. Nå har det blitt en vane. Det er slik at når de enzymene i magen som lever av å fordøye kjøtt dør ut, mister du lysten på å spise det også. Nå er det bare slik at jeg ikke ser på det som mat.

Har han noensinne tenkt på å være veganer, altså utelukkende leve av vegetabilske produkter?

I Tyskland og på kontinentet er det fullt mulig å være veganer, men neppe i Norge. Man må være uhyre kostbevisst, følge proteintabeller og slikt noe, og man må ha tilgang til gode varer. Så mye energi klarer jeg rett og slett ikke bruke på det å overleve.

Det finnes gode grønnsaks- og innvandrerbutikker i Trondheim, men ikke i strøket der Bent bor, og dessuten er de ganske dyre. Så vi går på RIMI (ni av ti popstjerner etc). Bent vil ikke ubetinget uttale at Stein Erik Hagen må rulles i tjære og fjær, selv om vi presser ham. RIMI’en hans er ikke den verste vi har sett heller.

Motorpsycho selger i øyeblikket flere plater utenfor Norge enn hjemme, og de har en god del turneerfaring på Kontinentet. Bent har atskillig å si om hvordan "perversjonen" hans blir stelt med i Norge i forhold til i EU.

Det kan bli ganske tøft. Man trenger skikkelig mat når man er på turné, og jeg blir tilbudt fryktelig mye pizza og pommes frites. På raideren vår står det to vegetarmiddager, til meg og til lysmannen. I Tyskland er de vant til rockeband, så der går det ganske smertefritt, men i Norge blir det lett kinakål med Thousand Island dressing og hermetisk sopp. Helt i starten fikk jeg ofte spaghetti med ketchup, som heller ikke er noen gourmet-opplevelse.

I EU tror jeg det er visse regler for hva et vegetarisk tilbud kan være. Det italienske kjøkkenet, som jeg er vedlig glad i, har veldig gode tradisjoner med å tilberede grønnsaker. Og når man er i store byer, finnes det som regel indiske restauranter. Inderne har gjort vegetarmat til en vitenskap over mange tusen år, ettersom de to høyeste hindukastene har påbud om vegetarisme. Verst er kanskje likevel tyske restauranter, med sin sauerkraut og wurst.

Hvordan er det å være trønder å ikke kunne spise "pørs"? Norsk "pørs" har jo dessuten blitt praktisk talt vegetarisk etter hvert, den også? –Det kan du si, men det lille som er av kjøtt i den smaker meg ikke. Gebhardt mener at det norske "pørs"-utvalget begynner å bli mer spennende. Da de spilte inn skive i Stockholm hadde han en pølsebod nær St. Eriksplan han valfartet til, verdens beste med et utrolig utvalg. Nå kan han få flere av slagene i Trondheim.

Bent Sæther er egentlig odelsgutt på gård i Snåsa. Han vokste opp på Ammerud i Groruddalen og på Ski, men foreldrene gikk lei av å jobbe i bank, så de dro hjem og overtok slektsgården. Bent ble bestukket med egen hest for at de skullefå ham med. Dessverre hadde odelsgutten gressallergi. Så det var ikke noen "Silence of the Lambs"-opplevelse som gjorde ham til veggis?

Overhodet ikke. Jeg jobba i fjøset en hel vinter og hadde det ganske OK med det, dessuten ble jeg bestukket (igjen!) med slagverk. Problemet var at ingen på Snåsa hadde hørt om Kiss. Jeg kunne ikke… eh, leve ut musikken min der oppe.

Du har ikke en drøm om å overta jordbruket en dag? –Ikke foreløpig. Stedet er fint, men sosialt passer det meg ikke, i hvert fall ikke enda.

Var du noen gang på Snåsa i dreadlocks? –Mange ganger. Jeg begravde faktisk bestemora mi i dreadlocks. Hun klagde ikke da heller. Bent Sæther stuller på kjøkkenet , skjærer løk , zucchini og sopp med noe vi påpeker strengt tatt er en brødkniv. –Jeg vet det, men det er den eneste jeg har. Jeg ønsker meg dessuten en wok. Kanskje en fan kan lese dette og gi meg en?

Trommis Gebhardt, på sin side, er utstyrsfrik og meget matinteressert. Han er den eneste jeg har truffet som har kjøpt SuperSlicer ™ etter å ha sett den annonsert på TV Shop, og er en meget skuffet kunde. –Bare skit. Den virker ikke. Jeg ødela mat for flere hundre kroner på grunn av den greia. Man må jo være supersterk for å kunne bruke den. Sier en trommis. Han knuser chili i henda med det en sivilspaner ville kalt et "mekkegrep".

Begge er sterkt avhengig av chili, Bent også av hvitløk. Det har han definitivt ikke fra Snåsa. Han har ikke to hvitløkspresser, men tanken har streifet ham flere ganger. Fotografen har aldri spist hvitløk, så er her det duket for kultursjokk.
–Men chili er det mest vanedannende, sier Håkon. Chili stimulerer endorfin-produksjonen, opplyser vi. Det er smertestillende og lett euforiserende. Virkningen lar seg faktisk sammenlikne med bruk av heroin eller morfin.

–Nettopp. Så det er viktig å gå "cold turkey" i perioder.

Finnes det skikkelig matmusikk?, spør vi. –Dr.John! sier Bent Sæther.
–Det smaker gumbo-food av musikken hans. Man blir faenmeg sulten av å høre på Dr. John.

Torgrim Eggen