Svartlamoen and Motorpsycho-article
taken from the Norwegian newspaper
BERGENS TIDENDE (Tid og sted), 1998-10-08.
Norwegian. Found and sent in by Paul Caspers.

Ikke en eneste stråle fra den trønderske høstsola trenger inn i ubåtbunkeren Dora 1. Oppe under betongtaket i gigantklossen Hitler bygde, øver Motorpsycho.

Det er en sånn herlig hoppetakt på den her. Jeg får lyst til å spille i to timer, utbryter Bent Sæther.

Han hopper opp og ned foran mikrofonen og signaliserer til Håkon Gebhardt som sitter dypt konsentrert bak trommene. Hans Magnus "Snah" Ryan står innerst i sitt lille hjørnet med blikket festet på gitaren og fotpedalene.

Dette er Motorpsycho. Fem eller seks dager i uken. Fra klokken ett til fem, seks eller sju på ettermiddagen. År etter år. Neste år feirer bandet tiårsjubileum og Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og Håkon Gebhardt fyller tretti. Og de er fortsatt ikke blitt rike på rock

Men vi selger 15.000 av hver plate. Det er ikke noe å kimse av, det, sier Bent Sæther.

For tross alt, de lever av det.

Vi slipper i alle fall å gå på sosialen, sier gitarist Hans Magnus Ryan, uten ironi i stemmen.

Ja, de to, tre siste årene har det vært sånn, sier Bent.

Og så får jeg kontantstøtte, sier Snah, far til en gutt på halvannet år.

De serverer kaffe fra plastkrus og klarer på ingen måte å skjule at de er ganske stolte av hva de har fått til. Bent fra Snåsa, Hans Magnus fra Steinkjer og Håkon fra Tromsø har egentlig klart det. Motorpsycho har de stiligste platecoverne, de tøffeste T-skjortene, den mest trofaste fanskaren og den mest slitesterke troverdigheten i norsk rock. Og Motorpsycho fyller konsertsteder i Berlin, Eindhoven og Torino like effektivt som Studentersamfundet, Rockefeller og Garage.

Et par hundre meter unna Dora ligger Gregusgate 10 på Svartlamoen. Her har Motorpsycho kontor. To tunge Spelemannspriser står oppå hver sin bunke med fakser, for at ikke papiret skal krølle seg. Cecilie Lykke er manager.

Lokalene er kondemnert som leilighet, så jeg tror kommunen er glad for at noen bruker det, sier hun.

Cecilie jobbet på UFFA - Trondheims svar på Blitz - da hun ble spurt om å hjelpe Motorpsycho om å skaffe noen spillejobber i 1991. Siden ble hun Bents samboer og manager på heltid.

Jeg er stor fan av musikken deres. Så lenge jeg får jobbe med dette, være med på turné og høre musikk, er jeg fornøyd, sier hun.

Motorpsycho startet med brutal heavy metal og Bent Sæther som vrælte uforståelig mot publikum. Så gikk utviklingen i de fleste tenkelige retninger. Intrikat progrock, country med banjo og fele og hissig pønk er bare noen av sjangrene Motorpsycho forstår seg på. Alle platene deres har låter, eller skisser til låter, som godt kunne ha blitt hits. Om det ikke var for at de alltid klarer å legge inne litt støy og rare arrangementer, som effektivt vaksinerer mot hyppig radiospilling og stort salg. Hvis ikke plateselskapet er fornøyd, takker bandet for seg. Og ingen må finne på å prøve å prakke en utenforstående produsent på Motorpsycho.

Sånn er det med konsertene også. Publikum kan ikke regne med å få høre sine favorittlåter, men må til gjengjeld være forberedt å holde ut endeløse passasjer med monoton støy.

I Norge er vi liksom et rockband. I utlandet oppfatter publikum oss som mer som et eksperimentelt prosjekt. Egentlig er vi kunstig store i Norge. Det er ikke naturlig at et band som spiller halvtimeslåter skal selge 15.000 av hver plate, mener Bent Sæther.

Motorpsycho selger de fleste platene sine i utlandet, i Tyskland, Italia, Nederland og Belgia. Sverige kan bli et nytt marked, Frankrike og Spania det samme. Eller hva med Polen, eller England, hvor de hadde to konserter i vår? Små uavhengige plateselskaper jobber med å finne nisjen i markedet som kan tenkes å svelge Motorpsycho.

Nå er det Svartlamoen, Trondheim øst, som venter i spenning.

Tusen mennesker er samlet foran en utescene, kloss inntil jernbaneskinnene som skiller den vesle bydelen fra nyoppusset velstand.

Hei, vi e’ Motorpsycho. Hvis det skal holdes noen appell må det skje no.

Motorpsycho er Svartlamoens flaggskip og Svartlamoen har vært med på å gjøre Motorpsycho mulig. Her har de kunne bo billig, ha kontor gratis og funnet kreative samarbeidspartnere.

Det er all grunn til å feire, nå når den kommunale rivningsfaren er over. Men Motorpsycho skal starte sin Norgesturné bare tre timer etterpå, og vil bare spille et par låter som oppvarmingsband.

Derfor er Bent egentlig ganske forbannet over at det er Motor-psycho som står øverst på plakaten. Han fikk egentlig mest lyst til å droppe hele opptredenen.

Det her er Frode, den nye vokalisten vår, opplyser han fra scenen.

De starter med et langt instrumentalparti. Festivalrock?

En slags funky blues? Så kommer en fyr med caps og hettegenser opp på scenen. Frode ikke er den nye vokalisten, men en gammel klassekamerat av Bent.

Her er en låt Frode og jeg lagde da vi gikk i andreklasse på gymnaset.

"Anna Johanna" korer Bent og gitarist Hans Magnus Ryan mens de korer på refrengene.

På Veita scene senere på kvelden dundrer Motorpsycho i gang Norgesturneen. Bent Sæther stiller i skjelettdrakt, laget av en nederlandsk klesdesigner som lurte på om hun kunne få kle opp bandet.

Hun lurte på hva vi ønsket oss og skjelettdrakt var det eneste jeg kom på. Når du kler deg ut for å gå på scenen, skjønner folk at det er rockshow, forklarer han.

Erlend Sande

[pic comments: ... too bad they're all missing ...]
VI PLUKKER FLEIN! foreslår Bent Sæther (t.v), når han, Håkon Gebhardt og Hans Magnus Ryan skal avbildes.
CECILIE LYKKE sammen med to spelemannspriser, som sørger for at fakspapiret ikke krøller seg på kontoret.
JEG SPILLER i band fordi jeg må, sier Motorpsycho-bassist Bent Sæther.
MOTORPSYCHO fyller Veita scene Trondheim med lyd. De beveger seg fra den stemningsfylt lavmælte til brutal rock. Lørdag er de tilbake på Garage i Bergen.
MOTORPSYCHO er ganske stolt over det de har fått til, og de har den mest trofaste fansen i norsk rock.