Article / Interview with the band
taken from the Norwegian newspaper
BERGENS TIDENDE (Tid og Sted), 1996-02-22.
Norwegian. Found and sent in by Paul Caspers.

SVART-LAMOEN, TRONDHEIM: Kor e' tøflan min', spør Bent mens han prøver å varme opp de blåfrosne gitarfingrene sine.

Øvingslokalet til Norges mest sympatiske gitarpsykopater ligger midt inne i DORA 1. En diger betongmastodont av en u-båtbunker på havnen i Trondheim. Bygd under krigen og oppkalt etter konen til en gestapo-offiser. Ti meter knallhard mur på alle kanter. Tysk grundighet som stenger den symfoniske psykedelia-rocken til Motorpsycho ute fra bartebyen. Ingen problemer med støyisolering. Ingen sure naboer, heller. Bare lagerbygg og slepebåter som sitter taust fast i tjukke islag.

Guttene har nettopp båret kaffevann fra toalettet ute i lagerlokalet og balansert opp en smal hjemmesnekret trapp til det knøttsmå rockeisolatet. Bent Sæther, Hans Magnus "Snah" Ryan og Håkon Gebhardt fyller den grønne plysjsofaen mens de venter på at dagens finpuss skal begynne. De nye rørene til Orange-forsterkerne fra begynnelsen av 70-tallet må nemlig varmes opp først. Og de februarkalde fingrene også, forresten. Da var det bedre i Milano, gitt.

Han italiamannen (agenten) planlegger å lage bok. Motorpsycho-bok. Italienerne er helt fra seg. Vi er større i Italia enn her, sier Bent sjarmerende selvsikkert.
Men nå skal kongeriket erobres, sier Gebhardt.

Bent og Snah sliter litt med å tilpasse seg kulden mellom de saneringsklare bygårdene i "bohembydelen" Svart-Lamoen der de holder til. De har nettopp vært og "gjort presse" i den italienske forretningsbyen. Intervjuer med de store italienske magasinene og radioene. Lunken middelhavsvarme og masse brennende Grappa (druebrennevin).

Men denne uken er det iskaldt alvor i Norge. Liveopptreden på Wiese, video som surrer på ZTV. Og premiere på det nye albumet "Blissard". Bandet er allerede geniforklart, fremtidsikret og terningoppkastet til rockehelgener. Rockeskribentene er sikker, Petres musikksjef er sikker - og trønderguttene er ikke helt usikre selv heller.
1996 må da bli Motorpsychos år.

Det var jo 1995 og 1994 også. Det har egentlig alltid vært vårt år, sier Snah.

Det er ganske obskurt når du tenker på det, at vi kan bli Norges beste band. Men vi har vist at du kan eksistere utenfor gjengen i Oslo, sier Bent

Trioens femte album ble spilt inn i ABBAs gamle studio i Stockholm. Godt å komme seg vekk fra det tette miljøet rundt UFFA-huset og Motorpsycho-klanen. Vekk fra kjærester og venner. Bli mer fokuserte og intense. Dessuten sitter det jo litt tradisjon i veggene i Polar-studioet.

Vi er jo ikke akkurat ABBA-generasjonen vi da. En helt annen skole kan du si. Mer Kiss og Iron Maiden for oss. Men vi fant nå ut hvordan ABBA fikset de fete pianolydene i allefall, sier Bent.

Ikke mye Stikkan Anderson å spore på "Blissard" akkurat. Mer beinharde rockeimprovisasjoner og psykedelisk indie-rock. En dash Cure og noen klyper Quicksilver, kanskje. Men like mørkt og sanatoriumkaldt som alltid. Og med en nærmest vitenskapelig innstilling til gitarriff og rockearrangementer.

Vi har kokt musikken ned. Nå har vi laget låtene så korte som mulig. Destillert dem slik at det skjer mye mer enn før, sier Bent.

Han setter fra seg koppen med siste skvetten kruttsterk kaffe på kitsj-keramikken som utgjør bordplaten. Så putter han to gule ørepropper i ørene. Forsterkerrørene er varme. Nå blir det minikonsert.

I taket henger grå tepper fra Forsvaret. På veggen, gamle Motorpsychoplakater. Og like innenfor døren: En lang stabel med gitarkasser. Nærmere 20 stykker. Og alle er med på turne.

Den som står i hjørnet der er den mest verdifulle. Den har vært Åge Aleksandersen sin. Tror han spilte "Levva Livet" på den der, ler Bent og plukker opp sin egen Gibson 67-modell.

Han drar vekk litt av den lange luggen som henger ned i ansiktet. Er vel ikke helt vant tilat rastaflettene er borte. Mørkemetall-stilen er over. Nå er det stripete skjorte uten krage, bestefarens gamle bukser med grått strech-belte. Hipster-jakke med høy skjæring "sånn som John Coltrane ville hatt". Men fremdeles stor tatovering på høyre underarm og ring i nesen. En gang speider, alltid speider.

Bent skrur på den knotten på Orange-forsterkeren som er merket med knyttneve-symbol og starter med en tung bassgang.

Snah svarer med lette gitarriff mens farten øker og Gebhardt pøser på med myke raske trommestikker. De snakker med gitarene. Ser litt på hverandre og nikker. En bokstavløs, men støyende kommunikasjon mellom strengene. Der tar Bent over melodilinjen og senker tempoet. Der klimprer Snah med lette fingrer og forsvinner fra øvingsrommet i DORA 1. Sånn som han ofte gjør på konserter også.
Vi står på scenen i bare overkroppen, mens Snah glemmer alt og beholder den der evinnelige pologenseren på.

Gebhardt har kastet termojakken og svetter bak trommene. Han snur seg nå og da for å krydre med litt samplet lydgarnityr.

Hvilken sang var det, er den ny?
Nei, det der var bare jamming.

Navnet Motorpsycho kommer fra en gammel b-film om en psykopat som kjører motorsykkel og voldtar ungjenter i ørkenen. Mannen blir jaget av hevnlystne damer med store pupper og nådeløs holdning til mannsgriser. Fullt så prosaisk er ikke tekstene til låtskriver Bent Sæther. De er ikke ment som selvstendige dikt og har veldig liten mening uten musikken.

Det er ikke noen Bruce Springsteen-historier, akkurat. Vi maler med ord, sier Bent.

De er assosiasjonsrike, syns jeg. Jeg trenger ikke forstå hva Bent snakker om, men likevel gir det meg et bilde av meningen, sier Gebhardt.

Men singelen, "Nerve Tattoo" er konkret nok. En pop'ete metasang om popmusikk.

Alle prøver å lage verdens beste poplåt. Men paradokset er at iddeallåta alltid består av noe du har hørt før. Noe du kjenner igjen. Det er jævlig lett å bare resirkulere, sier Bent.

Så synger han plutselig fra singelmelodien som allerede har havnet på NRKs spillelister: "Designed to please, designed to soothe, designed to shift a million units or two, designed to mean nothing at all."

Er det en slags programerklæring fra Motorpsycho?
Ja helt klart. Vi prøver jo også å lage ideallåta. Men vi kopler det ferdigtygde, det som gjør at du syns det er en bra låt, med noe nytt. Du finner alltid en "låt" inni sangene våre. Selv om vi tar dem et par skritt videre, så er vi jo et n'te generasjons pop-band vi og, sier Bent og gliser. Den venstre fortannen, eller det som er igjen av den, lyser skrått og brunt. Resten mistet han i Maarburg.

Det var en kaotisk konsert med masse nerver. Snah lekesloss med keyboardisten og Bent trodde at det var på ordentlig, at nå var det klikket for dem. Så derfor stupte han ut blant publikum med hodet først og bassgitaren over skuldrene. Og kom opp igjen med en halv tann mindre.

Det var skikkelig The Who-avslutning. Like greit å slutte konserten der og da, mimrer Gebhardt

For Motorpsycho er kanskje mer kjent blant konsertgjengere i Nurnberg, Gent eller Groeningen. De har turnert BeNeLux-landene, Italia og Tyskland i mange år. Og spilt mer der enn her hjemme. Sånn har de bygget seg opp et utenlandsk publikum som gir dem flere bein å stå på. Og som ga Kjetil Solhøi en god grunn til å lage rockumentaren "This is Motorpsycho" som hadde premiere i Oslo for to uker siden.

Det ble litt Spinal Tap det hele. Med dørvakter som ikke slapp oss inn, gjenglemte bandmedlemmer og jamming på hotellrommet, sier Bent.

Litt uti filmen er Motorpsycho nettopp ferdig med konsert på rockeklubben Vera i Holland. De er slitne, men lykkelige og skal slappe av på bakrommet. Da subber plutselig Nick Cave forbi i bakgrunnen. Helt tilfeldig, liksom.

Bandet til Cave, the Seeds, var fulle av dop. Satt og sniffa kokain før vi kom inn på bandrommet, kommenterer Gebhardt.

Vera er yndlingsklubben i Holland. De er veldig på hugget. Hadde U2 allerede i 1980. Sonic Youth i 1982. Da føler du deg i godt selskap. Hvis du spiller på Vera, da er du up-and-coming-band. Vi har spilt der et par ganger, sier Bent.

Underforstått...?
Tja, vi er nok større i utlandet enn folk tror. Vi har bevisst holdt lav profil. Se på September When. De blåser opp fire onsdager på rad i VG at de skal spille konsert i Kuala Lumpur. Og så kommer 200 fnisejenter. Kjempetøft! Det backfire så jævla. Vi er mer en sånn word-of-mouth- greie. De som så oss sist tar med seg fire venner neste gang, lissom.

Men er Motorpsycho virkelig Norges beste band?
Bent gliser med den skeive tannen før han svarer kjapt:

Kjæm du på no'n ainna da?

Per Asbjørn Risnes jr.

FOTOS: KNUT STRAND [sorry are missing ...]
[photo comments]
DORABLE MUSIKERE. Motorpsycho (Bent, Snah og Gebhardt) har holdt på siden 1989. Her foran u-båtbunkeren DORA 1 der de øver før sin første skikkelige Norgesturne.
GITAR-SNAHKS. Gitaristen Hans Magnus "Snah" Ryan (26) er distre og står ofte i sin egen lille verden på scenen, sier kameratene. (Kallenavnet er Hans baklengs, mer mystisk er det ikke).
KJEIVE BENT. Bent Sæther (26) spiller bakvendt gitar, men bassen strenger han om så de passer kjeivhendte. Rørforsterkeren Orange i bakgrunnen.
HARDT SLAG. Håkon Gebhardt (26) styrer slagverk, synth og samplinger på turneen som starter i Steinkjer 26. februar. 22 mars er de på plass i Garage-kjelleren igjen.