Long interview with Bent in forefield of the Phanerothyme release.
taken from the Norwegian newspaper
DAGBLADET, 2001-08-03.
Norwegian. Found at the dagbladet site by Terje Rosten, Paul Caspers, Havard Grimelid and Erling Tjelta Westlye.

som har prøvd å grave i dette før. Jeg vil ikke rippe så mye opp i det, sa Bent Sæther og vred seg litt i bilsetet. Han hadde blitt mer strøken. Han kunne aldri bli glatt, aldri helt fri for pletter. Men han hadde ikke disse harde øynene lenger. Ikke alle disse ringene og skjeggstubbene og flettene. Det var mens vi for gjennom Groruddalen og Ammerudgrenda, i bilen som skulle ta oss tilbake til barndommen hans, vi merket det. Mens han tenkte over ikke-temaet sitt, spørsmålet han helst ikke vil begi seg ut på.

Nei, det er riktig det du har hørt, at jeg er odelsgutt. Det de sier, at jeg aldri har forsonet meg med Snåsa, det med ubehaget og uroen. Det stemmer sikkert, det også. Jeg kom fra byen og asfalten, og så skulle vi liksom overta mammas gård. Det var fryktelig. Jeg hadde sett noe som var bedre. Og jeg lengtet slik.

Ustyrlige og mørke Bent Sæther. Som tok psykosene til nye stadier, som spydde ut demoner, som veltet seg i filosofi og snakket om dualitet. Som hadde en vitenskapelig innfallsvinkel til gitarriff, som laget sanatorium-kalde sanger, og tok seg friheter, og skapte villskap og galskap og 17 minutter lange hensynsløse epos. Og ellers gjorde hva som falt ham inn. Hvor var det han hentet det fra?

Slangen og Treet, sier Bent. Han har kommet fram til barndommen sin som begynte der like ved blokkene.

Tegningene av slangen og treet var ment for å skille bygningene fordi alle var like. Ingen hadde sett slike hus. Slike berg. Slike grå kolosser. Det var mastodont-helvetet. Drabantbyen. Oslo øst og 70-tallet, sier Bent.

Det er bare tilfeldigheter som vil ha det til at han bærer en dress, farens brune dress fra 1976, denne dagen.

Jeg fant den på loftet hjemme på Snåsa. Og se her, visittkortet i lomma. «Arve Sæther. Avdelingssjef i DNC». Min far. Det var like før vi flytet herifra.

Bent har ikke vært her siden han var fire. Han stopper opp.

Jeg ser for meg livet mitt. Jeg husker trehjulssykkelen. En skitur i bobledress. Barnehagen der oppe. Og så husker jeg at vi hadde to undulater, og at den ene plutselig stakk av. Og en som het Finn som hadde en ustabil blære. Den var liten, den verdenen min.

var en skyskraperengel, men en dag kom demonene over ham. Han var ti år gammel. Det hjalp ikke at han hadde blitt bestukket med en egen hest.

Det var vondt å flytte. De hadde ikke hørt om Kiss en gang der oppe på Snåsa. Og da hormonene satte inn, ble det slåssing og mye dritt.

Det er dem som har fundert på om det var dette, det lille krasjet mellom asfalten og Nord-Trøndelag, krasjet i gutten Bent Sæther, som senere var med på å forme norsk rocks mest markante band, Motorpsycho.

Jo, det kan være det. Du har nok rett. Det har preget meg enormt. Og jo, musikken også. Snåsa, det er et fantastisk sted. Jeg har venner der. Men det har blitt symbolet på alt som var kjipt og tungt.

Motorpsycho er tilbake, og de er skakke, muntre, og lettere til sinns. Ja, Motorpsycho. Bent føler at han må komme med en erklæring der han står.

Det har vært skummelt... Å lage en så vakker plate. Men må man det, så må man det. For når jeg føler at jeg behersker noe, går jeg lei. Da begynner jeg å forske på felt jeg ikke mestrer. Det var foreldrene våre som sa det: «Vil dere ikke bli populære?» spurte de.

Så ble Motorpsycho popband.

Det har ligget der gjemt under all støyen. Men jeg er fryktelig spent, ja nervøs, for hvordan folk vil ta det. For jeg mener, vi henvender oss til fedre, og barna til fedrene nå. Og til barnehagetanter og bestemødre. Det er ikke spill for menigheten lenger. Men det kjennes bra for det, det har ikke vært så mye jamming i E-moll. Men jeg tror den gamle fansen vil henge med. Og så tar vi med oss en del til. For jeg har begynt å sette pris på klassisk låtskriving nå. Bacharach, Brian Wilson, Carole King. Litt mer enn Black Sabbath, liksom.

Hva er det som har skjedd?

Vi kan ikke sprenge de grensene vi allerede har sprengt. Det er ikke stort vi kan gjøre for rocken lenger. Og metall rører meg ikke. Det gjør ikke noe med adrenalinet mitt. Det gjør ikke noe med hodet mitt. Det kan til nød irritere. Men om du hører tekstene, er det noen demoner igjen i oss. Vi bruker låtene som raffinement. For du trenger ikke rope høyt for å bli hørt. Nå sitter vi igjen med noen ordentlige lommesymfonier. Vi har prøvd oss fram i det som er lettfattelig, men ikke så greit likevel. Det som er catchy i overkant, men som har veldig med spenning lenger nede. Vi bestemte oss tidlig for å ta den helt ut med strykere og blåsere. De' sku' bættre mæ kost ka' de' mått, sier Bent.

Og det er ikke måte på.

For første gang har vi tatt i bruk digitale virkemidler. Folk som har skrudd lyd for Lene Marlin, til og med. Vi har tatt det beste fra vår egen verden og det beste fra den polerte hi-fi-verdenen.

oppe under betongtaket i gigantklossen tyskerne bygde til ubåtene sine i Trondheim, Motorpsycho la igjen alle premissene, og eksploderte på nittitallet. Det var der bandet utviklet seg til å bli norsk rocks mest respekterte. I dag har Motorpsycho solgt en kvart million plater i Norge, i tillegg til å ha en formidabel europeisk fanbase.

Jo, men vi føler oss fremdeles litt utenfor. Men det gjør ikke noe.

Er du snillere nå enn du var før?

Nei, nei. Bare lytt litt. Bare tenk litt. Du vil forstå det.

Så forlot vi barndommen hans.

med tempoet her jeg ikke klarer. Oslo er for kul og hipp og urolig til at jeg kunne ha skapt noe her nå. Det hadde bare blitt reking. Nei, jeg hadde ikke klart det, sier Bent. Han har rast fra seg.

Jeg er inne i dressfasen nå. Nick Cave-trikset. Slik at jeg skal holde i ti år til, sier Bent. Han har til og med fortenner nå. Han ødela dem i Maarburg under et ekstranummer en gang på åttitallet. Han kastet seg ut fra scenen. Og så smalt det.

Nå kan jeg plystre igjen, sier han.

Hva tror du vil skje med gården?

Jeg kan ikke se for meg at jeg skal ta over, men jeg vet ikke. Jeg har hintet til et søskenbarn. For det hadde vært litt trist om den skulle ha forsvunnet til en tysker. For man skal ta ansvar for fedrenes slit. Det har jeg alltid ment.

Bernt Jakob Oksnes