Concert review
taken from the Norwegian newspaper
DAGBLADET, 1998.
Konsert:
Motorpsycho
Terningkast: 4
Veita Scene
Publikum: ca 450
Trondheim: Det er med Motorpsycho som med Rosenborg; de tar poeng selv på en dårlig dag. Et tyngre, mer psykedelisk og progressivt orkester skal du flere tiår tilbake for å finne. Men Motorpsycho beveger seg på en musikalsk knivsegg, og selv om den gjennomgående dårlige lyden får ta noe av skylda, vippet deler av konserten over i et vel innadvendt landskap.
Med sitt forrige monster-album "Trust Us" tynte Motorpsychogrensene mellom tung,
surrealistisk monotoni og sprek pop til det ytterste. Nå er de ute for å teste nytt
materiale, og den samme schizofrene (men særs kreative) innstillingen preger dem fortsatt.
Gruppa, som nærmest har gjort det til sitt varemerke å kontrollere det totale kaos, beveger
seg med demonisk letthet fra det ene lydbildet til det andre. Ofte med gitarist Snah i
bresjen. Han har utviklet seg fra å være en grå eminense i Motorpsychos musikalske verden,
til å bli et naturlig midtpunkt for mye av det som skjer på scenen.
I tillegg til nye låter serverte bandet denne gangen en pen mix fra flere "epoker". Men selv om Motorpsycho har et utall av spektre å spille på, konsentrerer de seg stadig om å dyrke det kontrollerte. Det er et sært valg å ta. Når psykosen til slutt slapp taket og gruppa lot det stå til, var det med en sånn befrielse for publikum at Veita Scene nærmest eksploderte. Men det kom ulovlig seint.
De nye låtene tyder på at det er en ny motorpsykose på gang, og den virker ikke mye lettere enn den forrige. Men blir det tyngre monotoni nå, ender vi alle opp en smule mekaniske.
Beate Nossum
