Article / Interview around the LTEC release
taken from the Norwegian newspaper
DAGSAVISEN, 2000-01-29.
Norwegian. Found at the dagsavisen-site.

Etter ti år med svært mange lange og tunge låter har Bent Sæther, Hans Ryan og Gebhardt laget det nærmeste de noen gang kommer ei popplate, og mye tyder på at neste uke vil vise at de ikke behersker dette så aller verst heller.

Vi synes ikke lenger det er så utfordrende å lage mastodontplater over fire sider med 12 minutter lange opus. Denne gangen ville vi fokusere på det konsise, og sette rammer. De lange låtene skaper en hypnotisk transe som gjør det lett å binde folk. Fire minutter lange låter krever helt andre virkemidler. Vi har silt vekk all overflødig informasjon, en raffinering som det heter på sukkerspråket. Dette er et forsøk på å lage en vakker plate, sier gruppa.

Tittelen «Let Them Eat Cake» er både en henvisning til den litt søtere lyden deres denne gangen, men også en påminnelse om arrogansen til den franske dronningen Marie Antoinette, som mente at sultende som ikke fikk nok brød vel kunne spise kake. Hun mistet bokstavelig talt hodet etter revolusjonen.

Vi var en stund redde for at vi stilte oss lagelig til for hogg her, men de som har fulgt med oss en stund vil skjønne at dette er oss. De som hørte oss for første gang på liveplata i fjor er kanskje ikke like sikre.
De som likevel savner de tyngre sidene av Motorpsycho kan trøste seg med at de etter innspillingen sto igjen med sju hardrocklåter som ikke passet inn på «Let Them Eat Cake». Disse kommer ut senere i år på et minialbum på det amerikanske selskapet Man's Ruin.

Rockehistorien passerer revy i de nye sangene til Motorpsycho ­ i alle fall årene fra 1966 til 1972. De kommer til å bli sammenlignet med Beach Boys, Allman Brothers, Love og Syd Barretts Pink Floyd mange ganger i dagene som kommer.

Vi har aldri påstått at vi er originale, sier de, og viser til at Allman-kjennere vil skjønne at «Whip That Ghost» er en hyllest til de amerikanske sørstatsrockernes «Whipping Post».
Vi suger til oss inspirasjon som en svamp, og lar det renne ut igjen som egne ting. Det spørs bare hvor mye vi skal bry oss om å skjule det. Vi lurer jo på hva det er som er så bra med den musikken vi er glad i, hva det er ved den som rører oss, og vil bruke de samme virkemidlene.
På de fire ekstrasporene på singelen «The Other Fool» har de til og med skapt sine imaginære artister som kunne laget sangene en gang for lenge siden.
Det kom ut enormt mye bra fra 1966 til 1972. Det er sannsynligvis den beste perioden i rocken. Ambisjonene den gangen var så tiltalende. Etter hvert ble musikken mye mer formalisert, «sånn skal den være». Men det er jo også veldig aktuelt nå å gjøre sin egen vri på det gamle, mener de.

På den nevnte singelen finnes det også en sang kalt «Funk 99», der gruppa går ut mot alle som sikter mot stjernene i norsk populærmusikk, ikke minst drømmen om berømmelse i utlandet.

En blir lett kynisk eter å ha vært i denne bransjen en stund, vi synes synd på dem som går på de gamle mytene hele tiden ­ og blir litt irritert også. Vi blir oppgitt over dem som tror på MTV-verdenen, på Marilyn Manson og andre sirkusartister som ikke har så mye med musikk å gjøre, og hver gang VG skriver om en ny artist som skal lanseres i utlandet ­ det er bare vissvass at andre skal være interessert i norske blåkopier av store stjerner. Da får heller utlandet ta oss som vi er. Vi kan dette nå, og vet hvordan det er. Vi går ikke på det. Synd med alle de andre.
Når de nå selv får god omtale i utlandet, som i New Musikal Express denne uka, mener de at dette ironisk nok har vel så stor effekt hjemme som i utlandet, fordi den får norsk presse til å ta dem mer på alvor.

Motorpsycho fikk en fin avslutning på forrige århundre, da NRK Petre spilte «Vortex Surfer» kontinuerlig hele nyttårsaften, etter en lytteravstemning der Motorpsycho slo Europe og «The Final Countdown» på målstreken. Etter hvert som komponist- og artisthonorarene kommer inn skal dette være verdt rundt 200.000 kroner til sammen.

Pengene forsvinner fort. Det er to ting som er viktigere ­ å sitte på nyttårsaften med en cognac og høre seg selv sånn på radio gjør meg tankefull, det er en selvbekreftelse som er bra, sier Bent Sæther.
Dessuten er det den første store prisen vi har vunnet som kommer fra fansen og ikke bransjen. Vi har svært dedikerte fans som satte i gang et svært apparat under denne avstemningen.
Som å linke opp til pornosider som ga stemmer til Motorpsycho hver gang noen klikket på «Britney Spears naken på hest» eller «Spice Girls Orgy»?
Det er kreativt. Samme virkemidler som når vi lager musikk.

Trommeslageren minner om den kommende soloplata «Gebhardt Plays With Himself», der han spiller alle instrumentene selv i noe han beskriver som et slags barnepyskedelisk møte mellom Knutsen og Ludvigsen.

Motorpsycho starter en intensiv europaturné i Tromsø 15. mars, reiser gjennom 10-12 land, og ender på Rockefeller i Oslo natt til 1. mai. De har med seg et nytt medlem på konsertene, Bård Slagsvold fra Tre Små Kinesere, som har arrangert strykere og blåsere på «Let Them Eat Cake». Og de kommer til å spille stoff fra den nye plata, selv om de for første gang har laget låter i studio uten tanke på å skulle reprodusere dem på scenen.
Vi får jukse det til.

Geir Rakvaag