Article around the Trust Us release
taken from the Norwegian newspaper
DAGSAVISEN, 1998.
Trondheim (Dagsavisen): Motorpsycho kjenner ikke begrensningens kunst. Nå gir de ut en dobbel-cd der lydlek, kvernende monotoni og tungtransporterte rockeriff danner fundamentet. Det er ikke dumt å like Wagner når man setter på "Trust us", mener vokalist Bent Sæther. Motorpsycho har bare øn beskrivelse på den nye retningen bandet har tatt, de "droner". Det vil si at de lar låtene kverne helt til de og lytteren er langt inne i en transelignende tilstand.
Det ble bare sånn i fjor: Det vi kicka mest på, var kverning, sier de, og gir en breddedemonstrasjon av psykedelia og lange låter, inspirert av både Grateful Dead, John Coltrane, Ravi Shankar, Sun Ra og ikke minst Motorpsycho selv.
Poptilnærmelsen bandet har hatt på kritikerroste plater som "Timothy's Monster" og "Angels and Daemons At Play", har ikke overlevd det siste året. Dessuten er denne doble dosen bare en liten bit av det Trondheims-trioen Bent Sæther, Snah og Gebhardt produserer av ideer, sketsjer og låter.
Platene blir snapshots. Vi er nodt til å sette komma en gang iblant, sier Bent.
Motorpsycho er kanskje det eneste bandet her til lands som har full kontroll over sine egne kontrakter og bransjemessige bevegelser, både i forhold til lisensavtalen med Sony Music og i forhold til sitt eget internasjonale plateselskap, Stickman records. De mener denne naturlige distansen til bransjen og pressen er grunnen til at de kan opprettholde en kontinuerlig musikalsk og karrieremessig utviklingsprosess.
Vi har klart å styre unna kynismen i bransjen. Det har å gjore med selvtillit og å definere suksess som noe annet enn salgstall. Stressfaktoren i bransjen er uetisk, rett og slett. Det er kanskje feil å bringe moral inn i dette, for vi kan ikke kalle det vi driver med, for kunst, heller en forbruksvare, men det er også så mye mer enn det. Den store feilen er at 90 prosent av alle band tror at det å få platekontrakt automatisk betyr suksess. Det er det ikke. Det er forst da jobben begynner, sier Bent, som hevder at Motorpsychos sunne innstilling til det forretningsmessige i bransjen kommer av en iboende "punkparanoia, et utslag av sunn trondersk skepsis". Ikke rart de droner på sin nye plate.
Vi forkastet de to åpenbare poplåtene vi hadde fordi de ikke passet inn i helheten. Vi hadde behov for å drone oss selv til krampa tok oss, sier Bent.
Det er bare en utrolig herlig folelse når groovet lokker. Drone-siden av musikken vår utviklet seg gjennom turneene, forst og fremst, gjennom oss tre, men også akkumulert av publikumsrespons. Du mister den fysiske og visuelle delen i studio, men vi har vel aldri vært nærmere den tilstanden vi er i live enn på denne skiva. Det er naturligvis egoistisk å jamme oss gjennom en to timer lang prove på en plate foran et publikum, men det er også den perfekte kombinasjonen av egoisme og altruisme. Det er forst når man har tilfredsstilt seg selv at man når fram med å tilfredsstille andre.
Bent innrommer at det er en klisjø, men hevder likevel at dette er bandets mest ærlige plate, et produkt som også er merket av gode hjelpere: Helge "Death-prod" Sten, saksofonisten Trygve Seim og fiolinisten Ole Henrik Moe - og platene til John Coltrane på sitt mest improvisatoriske.
Tradisjonelt har rockesaksofoner vært synonymt med Clarence Clemons (Bruce Springsteen), og det er jo bare "hatbart", like forferdelig som fusionjazz. Coltrane har en måte å tenke på som koordinerer med det vi gjor. Det forste jeg horte av Coltrane var "Olø", og det blåste meg over ende. Siden har jeg bare forsket og kjopt, sier Bent.
Mode Steinkjer
