Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

[media stories: norwegian: 2001]

Hvordan overleve norsk rock

Article / interview about the band's history
taken from the Norwegian newspaper
DAGSAVISEN, 2001-09-05.
Norwegian. Found at the dagsavisen site.

September 1991 kom Motorpsychos første plate. Denne uka gir de ut sin tolvte. Hvordan overlever man ti år i norsk rock? Trikset er å ikke få en hit, mener Motorpsycho.

Motorpsychos debutplate «Lobotomizer» kom ut september 1991 – på vinyl. I Arbeiderbladet / Nye Takter ble den anmeldt samme uka som Nirvanas «Nevermind». «Motorpsycho kan bli et band Norge virkelig har fortjent å få i trynet», skrev vi. 10 år og over 300.000 solgte album senere kommer «Phanerothyme», som Dagsavisens anmelder kalte «en sann svir gjennom klassisk rock».

Det er lysår mellom hvem jeg var høsten -91 og den jeg er nå, sier Bent Sæther, bassist og hovedlåtskriver i Motorpsycho.
Vi er flinkere til å artikulere detaljene nå. På Lobotomizer brukte vi STORE bokstaver. På denne plata er det kursiv-skrift. Vi har lettere for å farge ting i gråtoner istedenfor bare svart-hvitt.
Men vi føler oss vel så grønne i dag, mener trommis Håkon Gebhardt.
Bent: For vår del er det fortsatt dilettantenes inntogsmarsj. Jo mer du lærer, jo mer innser du at du ikke kan.

Ikke Høyfjellshotell

Hva er grunnen til at dere har klart dere mens mange av deres samtidige har bukket under?
Bent: At vi aldri har hatt hits. Vi er aldri blitt så store at vi har hatt noe å forsvare. Vi har hele tiden vært i angrepsposisjon. Derfor er vi fortsatt vitale.
Gebhardt: Vi vil jo selge plater. Men hadde vi plutselig solgt 50.000, måtte vi spilt på høyfjellshotell og vært på talkshows og en del sånne ting som følger med.
Bent: Mange av våre samtidige stivnet i sin egen oppfatning av hvem de var. Da blir hver nye plate bare å gjenskape seg sjøl slik man var for to-tre år siden. Det ender med drøvtygging. Det er bare AC/DC som fortsatt får til å gjøre noe interessant innenfor sin egen lille bås. Vi gjør det vi syns er kult til enhver tid, så får heller folk dette av underveis.

Vi leter ikke etter en formel som vi skal slappe av med resten av livet, understreker gitarist Hans Magnus «Snah» Ryan.
Bent: Det er viktig å stikke kjepper i hjulene for seg selv.
Snah: Hvert album ser jeg som et gjennombrudd, i hver sin retning. «Let Them Eat Cake» er en overgangsplate, der vi eksperimenterte med arrangering for første gang og ble kvitt rocketrio-restriksjonene. Med «Phanerothyme» ville vi dette popformatet til livs, vri og vrenge på det.
Gebhard: Vi var fascinert av Burt Bacharach som skriver så catchy og lett, samtidig som det er så mange lag under.
Bent: Og Burt Bacharach var temmelig fjernt da vi spilte inn «Lobotomizer».

Sure Sokker

Hva har dere mistet på veien?
Bent: Illusjoner! Om hva det innebærer å leve av å spille i band.
Gebhard: Det er jævla hardt arbeid. Sure sokker og sene kvelder.
Bent: Å finne ut at det er forskjell mellom den offentlige Bent og den private Bent var et sjokk. Folk lager seg et bilde av deg ut fra hva de ønsker at du er. Det skjønte jeg allerede etter det tredje intervjuet vi gjorde. Du blir et speil for andres forventninger til livet, enten det er journalister eller fans.
Snah: De viktige tingene skjer inni deg, og inne i øvingslokalet. Det andre er en jobb, en front, sier gitaristen, som er Motorpsychos eneste familiemann. Han har en sønn på fire år.

Hvordan er det å ha barn oppi dette?
Bare en fordel. Det modifiserer egoet ditt. Det er lett å gå i fella hvor man ser barn som en trussel mot sin selvrealisering. Det burde være omvendt: Man må prøve å lære noe av ungen sin. For min del har det gjort at jeg ikke ser verden som en helvetes møkkaplass lenger.

Opprør Mot Motorpsycho

For norske band som starter i dag må vel Motorpsycho framstå som rock-dinosaurer?
Bent: Jeg håper jo at nye band vil gjøre opprør mot Motorpsycho. Vi har ventet i ti år på at noen skulle komme og klubbe oss i hodet. Og for å være litt høy på pæra her: De har ikke kommet. Mange har lovet bra ting, men ikke innfridd.
Gebhardt: Men at det er gått så lang tid! I hodet mitt virker det som vi har lagd fire- fem plater...

Hvor mange plater har dere gitt ut?
Jeg er ikke sikker. Jeg tror det er 12 album og omtrent like mange eper, sier Bent og har nesten rett: 12 plater og 16 eper, pluss et utall singler.
Det er ikke viktig for oss heller. Fjoråret er ikke interessant. Det er det som skjer neste år som er interessant.
Og hva skjer neste år?
Bent: Vet ikke.
Snah: Vi har en plan fram til jul, og så vet vi ikke. Vi må hele tiden lage framtiden vår sjøl. Det som driver Motorpsycho videre, er jakten på de gylne øyeblikkene når du står på scenen og alt spiller seg selv. De kommer ofte etter en periode av frustrasjon. Løsningen er enkel: Du drar ned i øvingslokalet og spiller. Hver dag. Shut up and play your guitar.

Bernt Erik Pedersen

Back to the Media Stories page...


[media stories: norwegian: 2001]
	Hvordan overleve norsk rock Article / interview about the band's history taken from the Norwegian newspaper DAGSAVISEN, 2001-09-05. Norwegian. Found at the dagsavisen site. September 1991 kom Motorpsychos første plate. Denne uka gir de ut sin tolvte. Hvordan overlever man ti år i norsk rock? Trikset er å ikke få en hit, mener Motorpsycho. Motorpsychos debutplate «Lobotomizer» kom ut september 1991 – på vinyl. I Arbeiderbladet / Nye Takter ble den anmeldt samme uka som Nirvanas «Nevermind». «Motorpsycho kan bli et band Norge virkelig har fortjent å få i trynet», skrev vi. 10 år og over 300.000 solgte album senere kommer «Phanerothyme», som Dagsavisens anmelder kalte «en sann svir gjennom klassisk rock». Det er lysår mellom hvem jeg var høsten -91 og den jeg er nå, sier Bent Sæther, bassist og hovedlåtskriver i Motorpsycho. Vi er flinkere til å artikulere detaljene nå. På Lobotomizer brukte vi STORE bokstaver. På denne plata er det kursiv-skrift. Vi har lettere for å farge ting i gråtoner istedenfor bare svart-hvitt. Men vi føler oss vel så grønne i dag, mener trommis Håkon Gebhardt. Bent: For vår del er det fortsatt dilettantenes inntogsmarsj. Jo mer du lærer, jo mer innser du at du ikke kan. Ikke Høyfjellshotell Hva er grunnen til at dere har klart dere mens mange av deres samtidige har bukket under? Bent: At vi aldri har hatt hits. Vi er aldri blitt så store at vi har hatt noe å forsvare. Vi har hele tiden vært i angrepsposisjon. Derfor er vi fortsatt vitale. Gebhardt: Vi vil jo selge plater. Men hadde vi plutselig solgt 50.000, måtte vi spilt på høyfjellshotell og vært på talkshows og en del sånne ting som følger med. Bent: Mange av våre samtidige stivnet i sin egen oppfatning av hvem de var. Da blir hver nye plate bare å gjenskape seg sjøl slik man var for to-tre år siden. Det ender med drøvtygging. Det er bare AC/DC som fortsatt får til å gjøre noe interessant innenfor sin egen lille bås. Vi gjør det vi syns er kult til enhver tid, så får heller folk dette av underveis. Vi leter ikke etter en formel som vi skal slappe av med resten av livet, understreker gitarist Hans Magnus «Snah» Ryan. Bent: Det er viktig å stikke kjepper i hjulene for seg selv. Snah: Hvert album ser jeg som et gjennombrudd, i hver sin retning. «Let Them Eat Cake» er en overgangsplate, der vi eksperimenterte med arrangering for første gang og ble kvitt rocketrio-restriksjonene. Med «Phanerothyme» ville vi dette popformatet til livs, vri og vrenge på det. Gebhard: Vi var fascinert av Burt Bacharach som skriver så catchy og lett, samtidig som det er så mange lag under. Bent: Og Burt Bacharach var temmelig fjernt da vi spilte inn «Lobotomizer». Sure Sokker Hva har dere mistet på veien? Bent: Illusjoner! Om hva det innebærer å leve av å spille i band. Gebhard: Det er jævla hardt arbeid. Sure sokker og sene kvelder. Bent: Å finne ut at det er forskjell mellom den offentlige Bent og den private Bent var et sjokk. Folk lager seg et bilde av deg ut fra hva de ønsker at du er. Det skjønte jeg allerede etter det tredje intervjuet vi gjorde. Du blir et speil for andres forventninger til livet, enten det er journalister eller fans. Snah: De viktige tingene skjer inni deg, og inne i øvingslokalet. Det andre er en jobb, en front, sier gitaristen, som er Motorpsychos eneste familiemann. Han har en sønn på fire år. Hvordan er det å ha barn oppi dette? Bare en fordel. Det modifiserer egoet ditt. Det er lett å gå i fella hvor man ser barn som en trussel mot sin selvrealisering. Det burde være omvendt: Man må prøve å lære noe av ungen sin. For min del har det gjort at jeg ikke ser verden som en helvetes møkkaplass lenger. Opprør Mot Motorpsycho For norske band som starter i dag må vel Motorpsycho framstå som rock-dinosaurer? Bent: Jeg håper jo at nye band vil gjøre opprør mot Motorpsycho. Vi har ventet i ti år på at noen skulle komme og klubbe oss i hodet. Og for å være litt høy på pæra her: De har ikke kommet. Mange har lovet bra ting, men ikke innfridd. Gebhardt: Men at det er gått så lang tid! I hodet mitt virker det som vi har lagd fire- fem plater... Hvor mange plater har dere gitt ut? Jeg er ikke sikker. Jeg tror det er 12 album og omtrent like mange eper, sier Bent og har nesten rett: 12 plater og 16 eper, pluss et utall singler. Det er ikke viktig for oss heller. Fjoråret er ikke interessant. Det er det som skjer neste år som er interessant. Og hva skjer neste år? Bent: Vet ikke. Snah: Vi har en plan fram til jul, og så vet vi ikke. Vi må hele tiden lage framtiden vår sjøl. Det som driver Motorpsycho videre, er jakten på de gylne øyeblikkene når du står på scenen og alt spiller seg selv. De kommer ofte etter en periode av frustrasjon. Løsningen er enkel: Du drar ned i øvingslokalet og spiller. Hver dag. Shut up and play your guitar. Bernt Erik Pedersen Back to the Media Stories page...