Article / Interview around the LTEC release
taken from the Norwegian newspaper
DRAMMENS TIDENDE - BUSKERUD BLAD, January 2000.
Norwegian. Transcribed and sent in by Tom Byermoen.

Vi spiller oftere i Roma enn i Trondheim. Musikken vår har ikke kommersiell apell, og det begrenser spillingene i Norge til Oslo, Bergen og Trondheim, forteller Gebhardt i Motorpsycho til Drammens Tidende. Og kommer på at Drammen også er et kult sted å spille.
Jeg tror vi skal tilbake til Drammen snart. Vi likte oss godt på Union Scene, sier han og mener det.
Vi liker at folk kaller oss et kultband, noe de også gjør nedover i Europa. Mange har hørt om oss, men ikke mange har hørt oss, og det er noe myteomspunnet med det. De siste platene våre har solgt cirka 15 000 i Norge, og det føler jeg er kunstig mye. I forhold til hvor sær musikk vi lager skulle vi ikke solgt mer enn 3-4000, mener han.

Gebhardt mener det ikke finnes mange band i verden som lager rock som Motorpsycho. Han har hørt at mange sammenligner dem med skotske Mogwai, men har selv aldri hørt dem. Men det er tydelig at Motorpsycho har sine mest trofaste fans blant de som steller med musikk til daglig. Jeg har ikke tall på hvor mange lydfolk jeg har sett stå bak miksebordet med en Motorpsycho-skjorte på seg.
Vi bruker mange lydkilder, og fascinerer nok teknisk interesserte folk. Vi er tydeligvis interessante for de som er interessert i musikk. Men blant ekstremt mye skryt som vi får på konsertene våre går det en rød tråd i at noen legger inn litt reservasjon. Vi pleier å gå inn i oss selv en liten halvtime under konsertene. For oss er det er must.
Vi er inspirert av mange typer musikk, og ønsker liksom Neil Young aldri å gjenta oss selv. Det er vårt varemerke føler vi, sier Gebhardt og kan fortelle at tittelen Let Them Eat Cake er hentet fra fransk historie.
Keiserinne Marie Antoniette fikk under den franske revolusjonen beskjed om at det ikke var brød igjen til folket. Men la dem spise kake da, svarte hun og ble belønnet med giljotinen for det. Vi føler også at vi legger hodet litt på blokka med dette albumet.

Gebhardt forteller at dette er albumet de nesten er redd for å sende ut. Redd for å skuffe fansen. Samtidig er dette albumet de har ventet i flere år på å lage.
Vi har drømt om å kunne gjøre noe sånt i flere år. En blanding av sen 60-talls amerikanske vestkystmusikk hvor psykedelia, folkinfluenser og jazz omspinner hverandre. Vi fikk en John Coltrane-åpenbaring underveis, og klarte å ta albumet litt lenger enn vi håpet da vi startet, sier han og nevner både Beach Boys og Love.
Vi ville lage vår egen Revolver (Beatles) eller Pet Sounds (Beach Boys), og vi føler nå at dette er den plata. Vi gjorde mye rockete materiale i studio, men ville lage et pop-psykedelisk opus som ikke skulle bli forstyrret av rockens bulder. Dette rockete materiale vil vi gi ut senere i år på et minialbum gjennom amerikanske Man's Ruin som gir ut Turboneger og Gluecifer i USA, slutter Gebhardt. Tydelig spent på hvordan fansen vil reagere denne gang!