Article around the release of Timothy's Monster taken from the
Norwegian newspaper
MORGENBLADET, 1997.

"Timothy's Monster" er et vellykket ønske om å få til noe annerledes på bakgrunn av egne, helt unike måter å gjøre ting på, men samtidig også uten å fornekte sine referanser. Med dette albumet har Motorpsycho tatt et nytt skritt vekk fra undergrunnens anonymitet. Nå har de lisensavtale med EMI og det legendariske platemerket Harvest trykket på det siste verket. Motorpsycho er kommet dit hen at ingenting går galt og alle skritt virker som de riktige. De har selvtilliten. De har spilleferdigheten. De har det lille ekstra som gjør at de ikke behøver å kamuflere sine inspirasjonskilder, men derimot lene seg mot dem og bruke dem til egen fordel. Dette albumet er like mye en hyllest til det som en gang var som en hyllest til bandets egen spilleglede. Man behøver ikke lete lenge for å finne verken Deep Purple eller Led Zeppelin, men dette verket har også sin egen, men svært så tilstedeværende storhet.

Produksjonsmessig står Motorpsycho uten sidestykke akkurat nå. Kjærligheten for lyden i alle sine nyanser og tonearter spruter formelig av hver oppbygning og innpakning. Motorpsycho er alene om å ha en besetning som er så til de grader opptatt av lyd. Helge Sten studerer den til og med på Kunstakademiet i Trondheim. Og det høres. Her er dynamikken mer enn et middel, den brukes som et bærekraftig element som slynger temaer mot temaer og komposisjonene opp mot hverandre. De fengende poplåtene vrir og bukter seg inn i obskuriteten, mens mindre tilgjengelige, dvelende og majestetiske komposisjoner tvinges inn i en struktur der de trekker lytteren inn bak ensformigheten. "Timothy's Monster" er storslått og tung, men eier samtidig både varhet og sjarme.

Når man velger å la sitt album få en samlet spilletid på hundre minutter stilles det store krav til låtmaterialet. Selv her kan Motorpsycho sies å innfri, selv om kverulanter nok i fremtiden vil hevde at albumet kunne vært kortere. Kaller man sitt album et monster er det like greit å ta den helt ut. Her gjøres det i monn, med vekslinger og varianter innenfor det meste av effektiv spilletid og låtmaterie. Det veksles mellom enkle popmelodier på noen små beskjedne minutter og monumentale kraftinnsatser som på sitt verste overstiger selv tyveminuttersgrensen. Noen ganger setter de seg ned å komponerer små melodier, i andre tilfeller tar de enkle skisser over og gjør plass til en uoverskuelig antall gode rockeriff som gjør underverker når de blir brukt som her. Bandet bruker den ikke akkurat beskjedne plassen til å vise en bredde de faktisk også besitter, og da blir det moro og ikke traurig.

Det er ikke lenger så korrekt å hevde at rocken er død, og godt er det. Men enda bedre er det å høre hvorfor. Rock skulle være opprør, og er det faktisk fortsatt. Den blir i sine store øyeblikk det barnsliges siste, trassige forsøk på å dyrke det naive og det man senere kaller det teite eller infantile. Denne ungdommelige iver er i dette tilfellet så kjernesunn at idretten burde bli grønn av misunnelse. Dette er heia bortelaget en solfylt søndag på Lerkendal. Motorpsycho kan umulig til fulle være klar over storheten i det de har skapt. Da ville de aldri greid å kjøre utenom det patetiske som oppstår når moden spekulativitet erstatter ungdommens blå øyne. Dette albumet rommer en musikalsk modenhet som får slippe til i all sin enkelhet fordi bandet ennå lever seg alt for langt inn i sin egen magi til å ense omverdenens stigende forventning. Hvis Timothy Leary aldri ble noe mer enn en guru i medisinsk og botanisk giftblanding har han i hvert fall her fått sitt ettermæle restaurert i en salig, himmelsk og alt annet enn skadelig rus. Her er vi igjen inne på gutterommet og bråker sammen med Motorpsycho og deres engelske storebrødre fra syttitallet. Slik virkningfull syre burde ingen ha vondt av. Mange burde være villige til å ta puberteten i reprise for å se dette verket på toppen av salgslistene.

Thor Lynneberg