Article
taken from the Norwegian newspaper
MORGENBLADET 1997.

Motorpsycho er mandag tilbake med nok et monstruøst album, «Angels & Daemons at Play». Som vanlig dreier det seg om ting som små gutter liker og om å heie på det onde monstreret i den amerikanske spillefilmen. Motorpsycho er ikke bare blant norges suverent beste rockeband, både live og i studio. De er også ansvarlige for å trekke syttitallets gigantomane dødsnostalgikerne opp i lyset igjen.

Vi leker King Crimson og Black Sabbath på øvingene. Vi har våre perioder. Plutselig spiller vi køntri, og andre ganger vil vi gjøre soloen slik vi tror Timmy Iommi ville gjort den. Vi har verdens beste jobber, selv om de ikke betaler seg. Vi har kicket, innstillingen og lar tilfeldighetene styre. Motorpsycho kunne aldri brukt halvannet år på et album. Det hadde aldri gått.

Håkon Gebhardt er på telefon i anledning albumet «Angel & Daemons at Play», som er i salg fra mandag 17. februar. Snah, Bent og Gebhardt, samt Deathprod på lydsiden og Ohm, eller Ole Henrik Moe, på sang og fiolin. Egentlig er de redusert til en trio igjen, men i anledning plateinnspillingen var det greit å gjøre bruk av gamle venner. Det nye albumet handler etter sigende om å henge i baren å være rockestjerne, artisten og musikeren Sun Ra, om å ta et standpunkt mot narkotika og om å se Bunuel-filmen «Un Chien Andalou».

Morgenbladet avsluttet med følgende patos i anledning utgivelsen av albumet «Timothy’s Monster» i 1994: Det er ikke lenger så korrekt å hevde at rocken er død, og godt er det. Men enda bedre er det å høre hvorfor. Rock skulle være opprør, og er det faktisk fortsatt. Den blir i sine store øyeblikk det barnsliges siste, trassige forsøk på å dyrke det naive og det man senere kaller det teite eller infantile. Denne ungdommelige iver er i dette tilfellet så kjernesunn at idretten burde bli grønn av misunnelse. Dette er heia bortelaget en solfylt søndag på Lerkendal. Motorpsycho kan umulig til fulle være klar over storheten i det de har skapt. Da ville de aldri greid å kjøre utenom det patetiske som oppstår når moden spekulativitet erstatter ungdommens blå øyne. Dette albumet rommer en musikalsk modenhet som får slippe til i all sin enkelhet fordi bandet ennå lever seg alt for langt inn i sin egen magi til å ense omverdenens stigende forventning. Hvis Timothy Leary aldri ble noe mer enn en guru i medisinsk og botanisk giftblanding har han i hvert fall her fått sitt ettermæle restaurert i en salig, himmelsk og alt annet enn skadelig rus. Her er vi igjen inne på gutterommet og bråker sammen med Motorpsycho og deres engelske storebrødre fra syttitallet. Slik virkningfull syre burde ingen ha vondt av. Mange burde være villige til å ta puberteten i reprise for å se dette verket på toppen av salgslistene.

Vi tør ikke titte oss rundt for å se hvor store vi eventuelt er blitt. Det er bare skremmende å tenke på. Jeg får nerver hvis jeg skal ta komplimentene på alvor. Helt siden starten har vi vært overrasket over mottakelsen i pressen. Jeg husker vi var overbevist om at vendepunktet ville snu i anledning «Demon Box» i 1992. Pressen hadde rost oss så til grader opp i skyende etter «Lobotomizer» og «8 Soothing Songs for Ruth», og vi var veldig usikre på det nye albumet. Men pluselig ringte VG og Dagbladet, og vi satt og svarte på telefon fra Danmark der vi var i anledning en Europaturne. Siden har vi bare konstatert at vi får mye ros, og er glade for det.

Og nå skriver vi februar 1997. For noen uker siden slo en forskningrapport fast at idrettens unge drikker, mens vegetarfilosofien rir deler av Motorpsycho. Hippi-guruen Leary er borte, Motorpsycho har fått Spelemannsprisen for «Timothy’s Monster» og alt skulle være klart for en ondskapsfull slakt av bandets nye album fordi de så lenge var vært gode. Det er nå en gang musikkanmeldernes måte å gjøre det på. Når dette ikke skjer i denne artikkelen, så er det fordi det ikke finnes noen grunn til å slakte albumet. Det er langt. Det har både høydepunkter og lavmål, men jevnt over er det et godt album slik man forventer av trønderne som for lengst skulle vært proppfulle av overmot og medgangens ødeleggende selvhøytidlighet. «Angels & Daemons at Play» er et album du trygt kan investere i dersom du fra før har sans for dette bandets utgivelser, og noe du bør høre dersom du ikke kjenner dem fra før. Mer er ikke å si om den saken. Noe annet er hvorfor de fire kjernemedlemmene i Motorpsycho tilsynelatende alltid lykkes. Trommeslager Håkon Gebhardt har ingen god formel, men peker blant annet på innstillingen og nykterheten som preger musikerne.

Vi ha god kontroll, og vi jobber mye og bevisst for å holde leken og lysten ved like. Vi går forbi kontoret hver morgen, får briefing om hva som skjer rundt bandet daglig,. Vi varierer i alt vi foretar oss, og går aldri av veien for å si nei hvis det er noe vi ikke liker. Vi vet vi er heldige, svært heldige, som lever ut de sider av oss vi selv liker aller best. Motorpsycho har aldri vært opplevet som arbeid eller stress. Det er ikke et økonomisk foretagende. Først og fremst er det en gutteting. En hårete, liten gutteting. Vi omdanner energien vår til høyt volum og musikk vi ikke er alene om å like. Vi er barnslige. Vi sitter å analyserer Genesis og Yes-videoer for å sjekke utstyret deres. Vi suller med våre ting i vår lille verden, og vi elsker det. Riktignok tjener vi ikke penger på dette, men vi har det ikke mye vondt, heller.

Motorpsycho er et effektivt band. Andre vi har jobbet med har fått sjokk av å se hvor fort og målbevisst vi jobber. F.eks tok det kun sytten dager å snekre «Angels & Daemons at Play». Syv dager brukte vi på selve innspillingen av i alt hundre og femogførti minutter låtmateriale, og de siste ti dagere gikk til miksingen.

Da søker dere vel etter den såkalte «low-fi» lyden? Den liksomrufsete produksjonen som i dette tilfelle også må ha spart plateselskapet Sony for store utgifter i forbindelse med albumet.

Utvilsomt er dette blitt billig for Sony. Til gjengeld var «Blizzard», vårt forrige album, svært kostbart å lage, pga. etterproduksjonen. Det forrige albumet var svært arrangert, og vi brukte mye tid på å øve det inn. Denne gang fikk vi «The Who»-feelingen tilbake, pur energi mellom tre musikere og en produsent. Resultatet ble en slags livekonsert uten publikum. Vi gjorde mye mer på tilfeldigheter. Harmoniene fra «Blizzard» er nok her også, men vi har strippet ned lyden. Seks av låtene ble spilt inn på en kveld. Vi dempet lyset og spilte seks låter, de seks særeste låtene. «Angels & Daemons at Play» er ikke så «metall». Vi jobbet for å få frem samme energi på en annen måte. Innstillingen var åpen, og låtene hadde ligget lenge. Det ble bare mer lekent, selv om jeg mener at det alltid lyder litt demo av Motorpsycho. Motorpsycho er et bevis på at det går an å lage feit lyd uten kostbar produksjon.

I år har dere også gitt uttrykk for politiske standpunkter i forbindelse med en eventuell riving av boligområdet Svartlamoen. Det er nye takter fra fire gutter som ikke har vært ute av øvingslokalet frivillig siden 1990. Dere har ikke vært så eksplisitt politiske i tekstene heller, selv om dere springer ut fra det venstreradikale miljøet rundt Uffa-huset.

Vi bor på Svartlamoen, og vi trives her. Det er ikke rart at vi kjemper for stedet der vi bor. Du har rett i at vi ikke er av de største barrikadestormerne. Vi har vel sett det slik at tekstene kan inneholde politiske meninger uten at standpunktene står i klartekst. En annen ting er jo at vi bestandig har hatt et tett forhold til Uffa-huset, som er Trondheims motstykke til Blitz i Oslo. Motorpsycho har vel aldri hatt noe noe ønske om å være politisk. Men vi er alle politisk tenkende individer.

Samtidig har dere alltid svømt mot strømmen. Det å påstå at syttitallsprog, Heavy Metal og monstre er kult var vel ikke spesielt trendy i 1990? Nei, det stemmer nok. Vi har vært ganske tverre. Vi har ønsket å gjøre våre egne ting, selv om vi i mange spørsmål sympatiserer med folkene vi omgås. Motorpsycho er preget av det behovet vi har får å være selvstendig og utenforstående. Etter «Demon Box» spurte f.eks Voices of Wonder, vårt tidligere plateselskap, om ikke vi kunne gi ut en streitere plate. Resultatet ble EP’en «Mountain», en utgivelse vi holder for å være den særeste. «Mountain» kom som en motreaksjon. Det bare ble sånn. Motorpsycho har alltid holdt på ved siden av det venstreradikale miljøet. Uffa-miljøet er viktig for oss, men det er også viktig at vi kan stå på siden og gjøre våre egne valg.

Bombe 1:
Vi er barnslige. Vi sitter å analyserer Genesis og Yes-videoer for å sjekke utstyret deres. Ser det kult nok ut, skaffer vi oss det. Håkon Gebhardt om det å ta leken på alvor.

Bombe 2:
Motorpsycho har aldri vært opplevet som arbeid eller stress. Det er ikke et økonomisk foretagende. Først og fremst er det en gutteting. En hårete, liten gutteting.

BT: Motorpsycho er tilbake med et nytt album på mandag. Så lenge det er lek er det morro, mener trommeslager Gebhardt.

Thor Lynneberg