Motorpsycho - You Gotta Hang On To The Trip You're On...

«Tja det er vanskelig å bedømme når du står midt oppe i det… Vi bygger jo musikken vår rundt visse grunnelementer i rocken, men vi er vel av den oppfatning at vi befinner oss litt på siden av gitarrock generelt. Vi opererer mer i grenseland til andre genre, så vi forholder oss ikke særlig til slike titler. Men det er selvfølgelig hyggelig med positiv oppmerksomhet.»

Motorpsycho ble dannet av tre studenter i Trondheim år1989, og startet en etterhvert rik plateproduksjon i 1991 med den tung-grønsjaktige debuten Lobotomizer. Etterhvert har det fulgt enkle, doble og triple LP’er og en rekke EP’er, alle med et eget uttrykk i materiale og lydbilde. Til og med ei køntriplate med filmmusikk til en italiensk spaghettiwestern som aldri er laget(!) har funnet veien inn i diskografien, noe som resulterte i at bandet spilte en rekke konserter under navnet The Tussler Society i løpet av 1995. Høydepunktet her var åpningsjobben på kuguttfestivalen Down On The Farm i juni, hvoretter de dukket opp under eget navn igjen på Kongsberg Jazzfestival en måned senere. Denne gang for et samarbeidsprosjekt med bebopgruppa The Source.

Motorpsycho har siden 1992 vært i befatning med en liten og eksklusiv gruppe mennesker som har levert mer eller mindre musikalske, poetiske eller rent produksjonstekniske bidrag til bandets uttrykk, både live og på plate. Gruppa har således hatt mer karakter av å være et kreativt forum, ei leikestue for lyd- og musikkinteresserte. Etter å ha vært kvintett under innspillingen av sin foreløpig siste plate Blissard er bandet likevel tilbake i trioens form da vi innhenter dem under den etterfølgende Norgesturnéen:

«Vi fant bare ut at det passa best sånn nå; skjære det ned til kjernen igjen og bygge utifra det. Vi har jobba litt med å tette igjen lydbildet og jeg mener i hvert fall selv at det ikke er blitt mer nakent live enn på platene.»

Kan du kort beskrive de to andre og rollene deres i Motorpsycho?
«Bent (Sæther) kommer fra Snåsa og spiller i utgangspunktet bass. Men han trakterer gitarer, trommer og piano også, uten at han er skolert i noe av det. Jo, forresten! Han har spilt trommer i Agle skolekorps. Skriv det!»

Vi aner at vi blir brukt som medie for internt tøys og fanteri.
«Nei, kort sagt; han har spilt i en drøss med band og blitt hyperaktivt kreativ. Han sitter alltid og klimprer på en eller annen gitar og lager et haugetalls låter. Det er forøvrig vi to som danna Motorpsycho i 1989.»

«Gebhardt (med fornavn Håkon) kom inn i bandet i 91/92 etter den forrige trommeslageren vår. Han kommer fra Tromsø og har gått Norsk Lydskole, men jeg møtte ham på Trøndertun Folkehøyskole i Melhus hvor de tilbyr opplæring i rock. Han kan forresten spille banjo, og er også en jævel på gitar ... syns jeg da! Men det er trommer det dreier seg om for han. Det og studioteknikk.»

Og du selv?
«Jeg har ikke fått noe særlig opplæring unntatt året på Trøndertun. En og annen gitartime er det blitt, men jeg er ikke tålmodig nok til å øve, så det ble mest plukking av Black Sabbath-riff og lignende de tidlige årene. Ble veldig lei av det på Trøndertun så jeg begynte å lage egne låter, bl.a sammen med Gebhardt.»

Har du noe overordnet mål eller noen personlig filosofi bak tilnærmingen til gitaren?
«Det har jeg ikke tenkt på Jeg prøver å slippe tankene når jeg spiller, sånn at hodet kommer minst mulig i veien for fingrene. Det handler vel i grunn mye om å slappe av og flyte med de andre i bandet; kommunikasjon av den musikalske sorten. Det skal føles bra for alle sammen den litt udefinerbare følelsen av at alt stemmer. Det er vel det jeg, og i det hele tatt vi, egentlig jobber mot.»

Den personlige stagnasjonen; inntrer den?
«Ja, jøss! Selv har jeg følelsen av å ha stått temmelig stille de siste årene, men jeg prøver i det minste å holde en viss progresjon.»

Styrker og svakheter som gitarist?
Vår mann drar på svaret
«Jeg har veldig lett for å falle inn på gamle gitarhelter som Ritchie Blackmore i spillinga mi. Det henger igjen fra heavy-studiene på gutterommet. Ellers lager jeg altfor få låter. Kunne brukt tida bedre, så mye er nok forklart ved at jeg er veldig udisiplinert.»

Og styrkene?
«Jeg vil si jeg har en god melodisk intuisjon. I hvert fall i samarbeid med de andre i bandet. Jeg setter veldig pris på at jeg i det hele tatt har evnen til å føle for musikken jeg spiller. Ellers så kan jeg nynne både dur- og mollskalaer, dvs høre forskjell på dem og kjenne dem igjen - det er det faktisk ikke alle som kan!»

Under Oslo Rockfestival 1994 opplevde Motorpsycho enhver musikers ultimate mareritt da turnébussen ble brutt opp og lettet for så å si alt av instrumenter og utstyr. Vi merker en plutselig sårhet og frustrasjon ved intervjuobjektet da vi nevner hendelsen og lar ham derfor fortelle grøsseren i detalj - til skrekk og advarsel for leserne:
«Jeg mista to blonde Gibson ES-335 halvakkuster, den ene fra seint 70-tall og den andre fra tidlig 80. Jeg hadde spilt dem inn over flere år og de låt så riktig i forhold til det jeg driver med. Tror nesten jeg hadde vært i stand til å drepe dersom jeg hadde fått tak i dem som gjorde det -det går ikke ei uke uten at jeg tenker på de gitarene. Jeg har likevel en følelse av at de kommer til å dukke opp igjen en eller annen gang. Det forsvant også noen Marshall-topper og effektpedaler, men slikt er idet minste erstattelig - og vi var forsikra!»

«Fikk forresten tilbake en av gitarene en stund etter, visstnok fordi ingen klarte å spille på den. Det var en amerikansk Mosrite i The Ventures-serien fra tidlig 60-tall. Kjøpte den av Åge Aleksandersen da han begynte å kikke etter Valleyarts-gitarer med "slalomski-design" noe som forøvrig var et dårlig trekk - av Åge vel å merke!»

Hvordan har du gått frem for å erstatte det uerstattelige?
«Jeg har investert i et par nye halvakkuster fra Guild, ettersom jeg liker lyden, i det hele tatt klangen i dem. Det er lettere å hente ut sustain fra halvakkuster, i hvert fall innbiller jeg meg det, så jeg liker å arbeide med dem. Forsterkerne jeg bruker nå er forresten helt glimrende. Det er to Orange-forsterkere, en for cleanlyd og en for drive. Har brukt forsterkere fra bl.a Marshall før, men de har nesten preg av å være "Rema-vare". Jeg mener; én lyd nesten uansett gitartype, og den hører du i tillegg i de fleste rocksammenhenger. Det er der Orange-forsterkerne er så bra. Du bare plugger inn, så er lyden der med en gang, akkurat som den er i den gitaren du måtte bruke. Innstillingen av EQ blir bare den smakssaken den bør være i utgangspunktet.»

Og effekter?
«Akkurat nå bruker jeg bare overdriven som er i Orange-ampen. Liker som sagt at lyden er der med en gang, så det må bare være høyspenningsforsterkere. Ellers har jeg en Roland Space Echo og en tapeloop-enhet som jeg bruker mye både live og i studio. Prøver å trekke inn en del tape-looping under improvisasjonene våre, hvilket er et kick hvis det går bra, men det er også veldig lett å miste kontrollen over det hele og dermed gå på trynet.»

Bruker du generelt det samme utstyret live og i studio?
«Jeg har streifet borti ganske mange effekter og forsterkere underveis, så utstyret har variert endel etter den enkelte turnéen vi har vært på. Tror likevel jeg kommer til å holde på Orange-forsterkerne, i hvert fall på scenen. Når vi går i studio pleier jeg derimot å låne med meg masse utstyr, bl.a fra en venn av oss i Trondheim [Vegard Moen]. Han har et eksklusivt utvalg i vintage-gitarer fra Silvertone, Gibson og Danelektro, pluss et helt lite "museum" av sære instrumenter og utstyr. Alt fra el-sitarer til bittesmå torørsforsterkere og diverse ampincaser; kort sagt smått og stort i rør! Er i det hele tatt ikke så opptatt av å henge med på nyhetene innen forsterkere og slikt. Liker bedre å lete lyder blant "gammelt" utstyr som måtte komme forbi, da gjerne oscillatorbaserte lydkilder som f.eks mer eller mindre kurante hammondorgler. Der er Helge og jeg veldig på nett! (Helge Sten, a.k.a Deathprod. Lydtekniker/produsent som bl.a har studert støy og "ulyd" ved Kunstakademiet i Trondheim. Opererer som assosiert Motorpsycho-medlem i tillegg til å lage lydcollager og minimalistisk ambient til egne og andres multimediashow.) Han er helt inne i oscillatorer og leter stadig etter nye remedier å tvinge lyder ut av. Stoltheten er en Theremin [elektronisk musikkinstrument utviklet i 1920-tallets Sovjet] som er basert på en manuell manipulering av interferensen mellom to høyfrekvensoscillatorer. Den ene gir en gir en fast frekvens, mens den andre gis ved å bevege en hånd i forhold til ei antenne i selve instrumentet. Oppsummert blir det forskjellige lyder eller ulyder alt ettersom en vil se det, over et bredt frekvensspekter som han bl.a bruker med oss på platene og i enkelte live-sammenhenger.»

Intervjuobjektet tar her av i en kortere utredelse om kulhetsgraden i primitive synthesizere, samt Robert Moogs meritter med å feste massive skap av forskjellige lydbringende kilder til ett og samme keyboard, hvorpå tidsnød tvinger journalisten til å pense intervjuet tilbake til det gitarorienterte:

Benytter du deg av spesielle teknikker når du lager musikk på gitar?
«Jeg har drevet en del med stemminger, særlig på de tidligere platene til Motorpsycho. Et eksempel på det er Plan No.1 på Demon Box. Det skal egentlig ikke så mye mer til enn en D-A-D-stemming til før inspirasjonen kommer og en ser nye utveier. Ved enkelte anledninger har jeg også brukt stemminger helt ned ciss, men i arbeidet rundt Blissard har jeg stort sett holdt gitarene i vanlig E-stemming.»

Leter du mye akkorder?
«Nei! Der har du en svakhet til. Det blir mer til at jeg setter sammen to og to toner i forskjellige intervaller, dvs. jeg setter opp en grunntone og hører hvilke stemninger og klanger som oppstår når jeg legger til en eller flere andre. Det blir noe av det samme når jeg spiller oktav-grep over en grunntone definert av bassen til Bent. The Golden Core fra Timothy’s Monster er et eksempel på det.»

På sanger som Step Inside [8 Soothing Songs For Rut], The Nerve Tattoo [Blissard] og kanskje først og fremst introen på The Wheel [fra Timothy’s Monster] viser dere en estetisk evne til å flette bass og gitar rundt hverandre. Arbeider du mye og nært med Bent for å få til dette?
«Ja, Bent og jeg har spilt sammen i snart ti år så vi kjenner hverandre temmelig godt. Men vi jobber egentlig nært alle tre, så Motorpsycho har mye preg av å være en "ubåtstilværelse". Enten spiller vi inn plate, er på turné, eller så øver vi fem til seks dager i uka i et lokale i Trondheim. Den musikalske kommunikasjonen er blitt såpass god at de andre kan bygge videre dersom en av oss skulle få en idé til et riff eller en melodi mens vi spiller. Deretter blir det å spille det inn til det sitter, raffinere det ved å arrangere og fortsette å spille videre rundt det igjen. Egentlig et poeng i seg selv at vi spiller og improviserer mer enn vi øver.»

Jeg kom ved en tilfeldighet til å spille av The Wheel i dobbel hastighet på en tape-recorder. Resultatet var at gitar- og bassintroen låt merkelig likt helsyntetiske ambient-acts som The Orb?
«Akkurat det har vi ikke forsøkt selv, men da vi lagde The Wheel hørte vi fort at det bar i retning av en mer organisk ambient-stemning. Mye på grunn av det repetetive og suggererende hovedriffet, så vi lot den bare gå så lenge vi følte for det [17 minutter]. Kanskje også litt for å vise at det går an å gjøre det med gitarer nå som "maskinan" har tatt over så mye. Det virker som om vi tilhører en utdøende art ved å være gitarband: det ser ut til å bli færre og færre av de som bare setter seg ned med en gitar og bygger en sang rundt en god melodi.»

Her klarer ikke MP’s utsendte å dy seg for å vise til natur_vitenskapelige teorier som "evolusjon" og "darwinisme", men prøver samtidig å unngå en dypere konfrontasjon ved å la intervjuobjektet fullføre tankeflommen:
«Jo, jeg er selvfølgelig klar over det, og det er med synther som med alt annet; det er personene som bruker dem som teller. Selv finner jeg spennende ting innen "maskinmusikk", sånn som Biosphere og Aphex Twin. Men det er fremdeles mye å utforske i gitarbasert musikk. Hør på Sonic Youth; de har gjort utrolig mye bra for å revitalisere gitarrocken og gi den et oppdatert uttrykk.»

Dere virker veldig bevisste på lydbildet og gjør mesteparten av produksjonsarbeidet på platene deres selv. Demon Box [1993] er vel den første plata som har en lydproduksjon som er særegen for Motorpsycho?
«Ja, det ble mye oppmerksomhet da vi ga ut den. Den ble spilt inn i Brygga Studio i Trondheim med Lars Lien og Helge Sten som teknikere og medprodusenter. Særlig Helge bidro til å gjøre lydbildet veldig tungt og mørkt ettersom det ligger mye forsterkning av de lavere frekvensene i Deathprod.-bidragene. I løpet av de elleve-tolv dagene innspillingen varte hadde vi tynt studioet til maks ved å prøve ut alle muligheter og idéer som kom opp underveis.»

Som bl.a å tonefølge poeten Matt Burts resiteringer av egne tekster i sangen Plan No.1. Hvordan kom han inn i bildet?
«Nok et assosiert medlem av Motorpsycho-familien! Matt er en figur fra Chicago i USA som nå går på Kunstakademiet i Trondheim, men vi kom i kontakt med ham gjennom Helge en gang i 1992. Han er en merkelig type som har circa 40 timer med dikt på tape som han har lest inn på diktafon. Vi hadde en låt som vi hadde spilt på ganske lenge vi hadde til og med festa den på tape, men ikke gitt den ut. Ved en eller annen anledning ble det foreslått å prøve en spleising av Matt og oss, og da hentet vi frem denne låta igjen; spilte den over en av tapene hans, synkroniserte og plutselig var den der: Plan No.1. Folk rundt oss fikk hakeslipp og kicka på det. Det er en av de sangene vi er mest glad i å spille live, samtidig som den er godt likt av publikum.»

Dere ga plata et stereobilde á la Sgt. Pepper’s, hvor bass og gitar er plassert i hver sin kanal med trommer og vokal et sted i mellom. Var dette en bevisst Beatles/George Martin-hyllest?
«Nei, ikke egentlig. Det kan kanskje forklares med at Lars Lien er Beatlesfan, men arbeidsmåten hadde sånn sett mer preg av Pink Floyds studioworkshoper rundt 1970; dvs vi dro med alt mulig utstyr inn i studioet og prøvde ut lydene og mulighetene disse ga oss for å utvikle låtene og lydbildet. Miksinga ble forøvrig preget av denne eksperimenteringa og tidsnøden som hang over oss til enhver tid. Det var ikke uvanlig med 24-timers skift og åtte hender over miksepulten på en gang. Scener hvor jeg f.eks prøvde å styre inn en gitardelay mens de andre drev justeringer av de øvrige sporene.»

Den etterfølgende CD’en Mountain-EP fikk mye av det samme uttrykket?
«Joda, og selve Mountain finnes jo på vinylversjonen av Demon Box. Det øvrige stoffet ble spilt inn i Brygga Studio bare noen måneder etter, så du har mye av de samme mørktunge stemningene der. På den annen side avsluttet vi på mange måter denne perioden med den EP’en, særlig med sangen The House at Pooneil Corners. Den tøyer hele lydkonseptet til grensene samtidig som vi tømmer oss for mye dysterhet.»

Deretter slo dere om kursen, først med Another Ugly EP, deretter trippel-LP’en Timothy’s Monster. Hvorfor valgte dere å forlate lydbildet som bl.a fikk Aftenposten til å skrive "dette er rock som kunst"?
«Det var for å unngå å stivne til. Vi hadde spilt Demon Box (sangen, ca. 20 minutter lang) rundt 120 ganger live, og begynte generelt å bli lei av metal-greia. Grindcore på Timothy’s Monster er antageligvis det endelige oppgjøret vårt med den sida av musikken. Den ender i et riff som bare går i ring og deretter støy i loop; et slags bilde på hvor enkelt det er å gjenta seg selv og bare gå i ring musikalsk. Samtidig flyttet vi fokuseringen fra lydleiting til låtorientering, altså en større vekt på å lage låter rundt "den gode melodien", om du vil. Det ble mer "pop" og da lettet vi samtidig lyden for de laveste frekvensene som preget Demon Box-produksjonen.»

Men dere valgte å beholde de sure gitarene?
Mannen på den andre siden av bordet kikker lett uforstående opp:
«Ja, er de egentlig det?»

Tja, under midtpartiet av The Golden Core er det f.eks et oktavgrep som ikke uten videre sklir inn i den øvrige tonaliteten?
«Jeg mener å huske at Bent sa at det var noe rart der og at han ville gjøre det om igjen men jeg ville ikke og ba ham beholde det. Jeg hører ikke sånt, jeg bare føler at det sånn det skal være.»

Blissard er en enkelt-CD og inneholder "bare" ti låter, og de er i tillegg relativt korte etter deres standard. Har dere sluttet å improvisere frem lange låter?
«Neida! Vi har bare blitt mer bevisste på å arrangere og disiplinere dem. Låtene er blitt kortere, men inneholder samtidig mer; vi sier mer på kortere tid! Det er et resultat av å ha improvisert frem idéer over lengre tid og deretter å ha satt sammen de beste løsningene i ett godt arrangement. Det har nok en del å gjøre med at vi har prøvd ut andre typer musikk i det siste også. Særlig køntrigreia bidro til en sterkere fokusering på låtene og det bærende elementet i dem; dvs melodien. Vi jobbet også mer med koring, noe vi har hatt godt utbytte av på innspillingen av Blissard. Likeledes var det veldig spennende å bli kontaktet av The Source for den jobben på jazzfestivalen i Kongsberg. Den innebar en helt ny måte å forholde seg til de gamle sangene våre på ettersom det tross alt er en noe annerledes musikktradisjon. Vi løste det ved å øve sammen i omtrent fire timer, for deretter å sette oss ned og diskutere hvordan vi skulle legge opp kommunikasjonen med hverandre. Det ble en del improvisasjon.»

Hvorfor valgte dere å spille inn Blissard i Stockholm?
«Vi hadde stort sett bare jobbet i Brygga Studio i Trondheim, og begynte å bli en smule lei av å jobbe der. Vi hadde liksom prøvd ut de mulighetene studioet har, så en representant for det forrige selskapet vårt [EMI] ordnet en gunstig avtale med Atlantis Studio i Stockholm. Det var bra for stemninga og vi følte oss i hvert fall ikke begrensa av de tekniske mulighetene i det. Vi bestemte oss for å sette av fjorten dager til innspilling; dvs ei uke til å feste det på tape og ei uke til miksing etterpå. Og akkurat der brant vi oss! En har en tendens til å bli litt "døv" og perspektivløs ovenfor det en driver med når en er i studio, så vi skulle ha venta med å mikse. Da vi hørte på tapene hjemme i Norge igjen låt det helt feil. Sangene var der ett eller annet sted, men det låt ullent og passivt. Resultatet ble at Bent og Helge tok med seg DAT’ene og dro til Lydlab på Grünerløkka for å mikse materialet på nytt sammen med Ulf Holand, og heldigvis lot det seg gjøre. Det var først og fremst snakk om å sprite opp de høyere frekvensene i lydbildet; gjøre det skarpere.»

Dere var to gitarister under innspillingen av Blissard. Hvordan var det for deg å forholde deg til en annen gitarist i Motorpsycho-konseptet?
«Er kanskje litt sta der men det er egentlig ikke så uvanlig heller, med to gitarister i bandet mener jeg. Bent har alltid spilt diverse gitarer på plate, særlig de akustiske. Dessuten saler han på seg gitarer under enkelte av sangene våre når vi spiller live. Vi spiller da gitarer begge to, mens jeg betjener en Moog pedalsynth-bass som sørger for det utfyllende trykket i bunnen.»

Snah må på dette tidspunktet bryte av for å vende tilbake til soundcheck på Rockefeller. Vi slår følge for å få svaret på et spørsmål som har ligget og modnet siden begynnelsen av intervjuet:

Har noen andre gitarister erstattet de gamle heavy-heltene?
«Jeg hører ikke spesifikt på gitarer når jeg lytter til musikk. For meg teller helheten mye mer. Men hvis jeg skal nevne noen gitarister som er spesielt interessante i seg selv, så vil jeg trekke frem Keji Heino som spiller eller fremfører "japansk supersonikk", kort oppsummert som gitarer i et merkelig, urbant lydbilde. Og ikke minst Michael Karoli fra den tyske avant-garde gruppa CAN, han må du få med deg!»

Gitarliste:
Mosrite -The Ventures
Guild Starfire 1966
Guild S-60
Gibson RD Artist
Gibson Les Paul
(på lisens fra Morten Fagervik [assosiert medlem og lysmester])

Øyvind Adde